Om det er noen som er i tvil om hva de kan kjøpe til meg i julegave, har jeg et lite tips (og siden jeg ikke har pææng til det nå... kan folk kjøpe det til meg uansett)
http://www.superherostuff.com
Ting fra denne siden som har noe med,
* Wolverine
* X-Men
* Magneto
* Batman
* Ghostbusters
* Marvel Comics
* Iron Man
* Hellboy
* Teenage mutant ninja turtles
* Big Bang Therory
* Futurama
* Family Guy
ville gjort en Mette veldig glad. Sånn... bare at dere veit det.
Snåle saker detta her, altså. Å først bli overrasket, men på gledelig måte, for så å reagere på en litt usikker måte, dog på et positivt vis. Jeg omfavnet nye gleder med åpent blikk, selv om jeg var meget forvirret. Jeg godtok det, og tok det til vurdering. Da jeg var tilbake til start, var det mer forvirring i synsrommet. Flere ting som kunne tolkes på flere måter, flere ting som kunne vært ment på en annerledes måte enn oppfattet av undertegnende. Folk skal alltid være så jævla forskjellige med forskjellige huer - noe som gjør det ytterst vanskelig å oppfatte ting i likt lag med skaperen av disse handlingene som førte til disse tankene.
Jeg aner strengt talt ikke hva som tar handling i nuet, og prøver å late som ingen ting - noe som ikke fungerer til de grader undertegnende hadde ønsket, da hennes hode er i ustand til å stå stille eller ignorere ting. Jeg hadde satt pris på om ting var slik en kunne oppfattet det ved første blikk, men den gang ei. Den eneste konklusjonen jeg kan nå med sikkerhet og uten tvil i dette øyeblikk, er at høye forventninger er noe av det mest på trynet jeg består av og at Simon & Garfunkel har noen fine sanger.
Som denne, som også er med i Watchmen. Nok en grunn til at jeg liker den. Fordi Watchmen er awesome.
Faen da, detta er nok til å gjøre en svak sjel deprimert og i det dystre hjørnet. FØLELSER OG SÅNN MØKK KAN TA MEG BAKFRA, MKAY
Nå dusja jeg nettopp og tror jeg endelig greide å gre ut maset på (min) høyre side der jeg hadde shitmasse floker etter at jeg tok en (månedslang) pause fra å gre ut dreadsa. Venstre sida er en annen sak.
Jeg har Jokke med Tourettes' sang "Klassefest" på hjernen, og sitter i mitt lune hi med pysjshorts og tskjorte samt turban så håret ikke skal lekke.
Jeg har også bestilt meg ny ekstern harddisk i dag, på hele 1TB, noe jeg egentlig ikke helt skjønner hvorfor jeg måtte ha - da den jeg har på 80GB ikke er halvfull engang. Men nå som jeg har muligheten, skal jeg bli skikkelig pirat og laste ned serier - siden alle andre gjør det. Så jeg er i full gang (dvs. 4%) med å laste ned sesong 1 til 3 av Psych og 1 til 4 av The IT Crowd. Det skal bli spennandes.
Dette er en annen sang av Jokke med Tourettes, men jeg liker den minst like godt. (Du veit aldri når de kommer)
Sååeeh, ja, jeg rydda opp i dataen da. Sletta 90% av alle bildene n shit, samt LotRO, Rollercoaster Tycoon + to expansions, The Sims og Champions Online fra pcen - siden jeg sjeldent spiller noen av de. Og om jeg blir såpass desperat at jeg ønsker å spille de igjen, har jeg jo da fått en harddisk med mer enn nok plass.
Jævla kjedelig innlegg egentlig, ikke no konklusjon engang. Men jeg følte for å skrive noe, og da ble det sånn.
Nå venter jeg på at håret tørker og lurer på hva fanden jeg skal ta meg til. Kanskje se en film. Men det gidder jeg ikke. Eller gjør jeg? Næ. OR DO I?!! (viktig at du spiller av det 5 sekunder lange klippet under)
Bildet er forresten undertegnede i rollen som "Oleo" eller "Olav". Jeg skal overføre filmen til pcen når jeg får stumpen i gir, så blir det snart en ekstremt spennende film under navnet "Revolusjon i Oslo - Tilbake til Mexico" å finne på YouTube snart.
I dag har jeg meldt meg ut av både norsk og gym, for å ta disse fagene som privatist. I gym er det nesten merkelig at jeg ikke har gjort det før - da jeg hadde fått MYE bedre karakter ved å gjøre det, når det kun er en skriftlig eksamen som gir grunnlaget til karakteren.
Norsken kan bli verre å jobbe med aleine, da det er så utrolig mye å komme seg igjennom samt tre obligatoriske eksamener (skriftlig bokmål og sidemål, muntlig). Men jeg tror jeg skal greie det nokså fint. Det er også litt godt at Oddbjørg har lest igjennom tekstene mine som jeg har levert i norsken hittil, som jeg har fått 2 på begge - og hun var uenig i Ludmilas retting av dem.
Den første som skulle være et referat om første særemneboka - Frykt og avsky i Las Vegas - hadde jeg fått kjeft fordi jeg tydeligvis ikke hadde skjønt sjangeren "referat" og hadde vært for subjektiv. Jeg var tilbøyelig til å se logikk i det, men nå har Oddbjørg lest den igjennom og er uenig i at jeg har bommet på sjangeren - og hun har lest boka selv. Mmmmm, feels good!
Den andre teksten jeg hadde levert - en artikkel om norrøn mytologis beretning om skapelsen, verdens undergang og diverse kjente guder på hele seks sider (jeg visste ikke at jeg skreiv så mye engang) - der også hadde jeg kjeft fordi jeg "ikke hadde skjønt sjangeren". Men da Oddbjørg hadde lest den sa hun ingen ting om det, og konstaterte at Ludmila dømmer etter altfor strenge krav.
Koselig sånn der, at det ikke bare er jeg som suger brutalt, men også en villedende norsklærer som vandrer rundt i skogen på leiting etter bær.
Og det var det jeg hadde å skrive om det! Det at jeg tar fagene som privatist vil si at jeg slepper 10 timer norsk og 2 timer gym, noe som gir meg onsdager fri, og skoledag på to timer på torsdager.
Sååå... Jeg har vel ikke skrevet det her, men jeg har gått til anskaffelse av denne "lappen" da. Må si at det var utrolig deilig å høre sensoren si at jeg hadde bestått - og atpåtil hadde han INGEN ting å klage på! Jeg skjønte ingen ting, for jeg syns selv jeg burde stoppet for to fotgjengere jeg ikke stoppet for. Men om den skalla skjeggemannen er fornøyd, er jeg fornøyd!
Jeg føler at når jeg først skriver noe her så skriver jeg veldig mye. Det er.... Er det bra? Eg veit ikkje, det er ikkje eg som las detta.
Jeg blir så uhorvelig irritert og provosert av allmennfaglige lærere jeg har dette året. Jeg har vanligvis ikke hatt noen motforestillinger ovenfor skolen og syns alt er helt greit, men nå heiv noen en bøtte på koppen og vannet spruter i alle kanter.
Jeg har aldri vært særlig begeistret for naturfag, men det har som regel gått helt fint å følge med i timene og få en helt grei karakter. Men i år ser det ut til å gå rett vest - vi har en helt fersk lærer med dysleksi som ikke er i stand til å holde forelesninger lenger og tvinger oss til å lese på nett og svare på spørsmål. Jeg får ikke med meg en dritt av hva som skjer, ikke skjønner jeg det heller. Jeg ville tro ferske lærere var villige til å ta til seg kritikk og prøve med mer interessante og spennende læremetoder, men den gang ei. Han leser opp fra ei bok og gjør et tappert forsøk i å skrive på tavla, mens vi noterer ned og nikker. Han prøver ikke engang å holde på oppmerksomheten vår.
Norsk har alltid vært en av mine favoritt fag, grunnet at jeg liker å skrive og har relativt god språkforståelse. Jeg har tilogmed omfavnet nynorsk med glede, til tross for vansker med grammatikken - men det kan jeg takle og lære meg. Men når man har en norsklærer som ikke engang er norsk, eller har det som morsmål blir det for drøyt. Hun er i ustand til å uttale sj/skj/kj-lyder og alt høres ut som "tsch". Hun oppfører seg ovenfor oss som vi er barneskole-elever og ber oss drive med rollespill når ingen av oss ser ut til å være interessert. Hun tør ikke engang si direkte til meg hvorfor jeg ikke får velge den boka jeg vil til særemne. Og nå, som jeg har fått tilbake referatet vi skulle skrive av første boka, og attpåtil får klina en toer i trynet, renner det virkelig over. Hun har visst skrevet en mal til referanser på itslearning, og den må vi følge. Kreativitet og utvikling av sitt eget språk samt formuleringer skal hives rett ut vinduet - her skal vi være roboter og skrive etter samme formel og drite lang marsj i all form for kreativitet.
Når vi kommer til matte, har jeg ikke meget i mot det nå heller. Jeg har aldri vært kjempeflink i matte, men jeg forstår det og kan til og med finne på å ha det litt morsomt mens jeg jobber med det. Men den gang ei, mattelæreren veit å knekke min gode ånd. Han undervurderer meg ved å prate til meg som jeg var 7, og forventer at jeg ikke skal skjønne noe. Jeg har aldri vært en person som har vansker med å lære, og er i stand til plukke opp ting nokså fort - og at han da skal slå meg ned ved at jeg tydeligvis ikke skjønner noe gjør meg makan til provosert.
Jeg begynner å tvile på at jeg orker mer skole med type allmennfag når alt går i mot meg og ingen av lærerne ser ut til å forstå hvordan de rekker ut og underviser på en bra måte. Alle mulige linjer på både folkehøgskole og universitet som jeg har sett på som interessante har IKKE krav på fullført videregående - kun kreativitet (noe som er helt dødt og nærmest forbudt her jeg er nå). Hadde jeg enn hatt muligheten og så lite fornuft i meg til å slutte nå, hadde jeg gjort det tvert. Grensa mi for bullshit er overskredet, og jeg gidder nesten ikke bry meg lenger. Overraskende nok har jeg ikke senket ned min performance grunnet den motgangen jeg har møtt hittil, men dette begynner å påvirke meg såpass at det skjer.
Jeg har aldri vært typen som tenker at "Jeg skal vise dem, jeg!" når folk rakker ned på meg. Jeg lar meg rakkes ned på og lever med det, men nå begynner jeg faen meg å bli lei.
Dette er ett blogginnlegg skrevet i sinne istedet for å jobbe med folkavisa om Olav og Kari. Takk skal du faen meg ha.
Jeg liker virkelig ikke høsten og vinteren. Alt blir så mørkt og trist og kjedelig og møkk. Endra verre blir det når jeg er bare Mette, uten fast eller semi-permanent følge, og pessimismen råder. Det plager meg at jeg plutselig er blitt i ustand til å grine. I fjor ved disse tider greide jeg såvidt å lavære å grine. Det er vel i grunn greiest å være i ustand, da det er no jævla til mas å ikke kunne skru av krana. Men det føles ikke bra. Det føles påtvunget, kaldt, følelsesløst og fælt.
En konklusjon jeg har dratt er at jeg er i ustand til å få meg selv til å gråte, er fordi de negative tankene som surrer rundt i hodet mitt, som også surret rundt i fjor - med noen endringer - har jeg innsett at er usaklige og feilaktige. Jeg kommer antageligvis ikke til å være singel i all evighet, og jeg er ikke den eneste og helt aleine. Jeg greier ikke å hjernevaske meg selv lenger. Det er jo bra, sånn alt i alt.
Men likevel, selvom tankene om at jeg kommer til ende opp aleine skremmer meg og flyr rundt i hodet mitt - og jeg greier å avfeie de som usaklige og falske, forblir det en utrolig ubehagelig følelse. Den største frykten jeg har i livet er å ende opp aleine, og jeg konkluderer nesten med at jeg ikke er en person som greier å være aleine. Jeg trenger å være aleine, men aleine sammen med noen.
Jeg ønsker oppmerksomhet fra utvalgte personer (eller en person, blir vel rettere sagt). Men omvendt psykologi er noe helvettes effektivt, og det ødelegger alt. Jeg kan ikke late som at jeg er noen andre enn jeg er.
Hrmf, får vel legge til en sang her. Som alltid ligger den øverst, selvom den er lagt til sist - så jeg kan prøve å manipulere deg til å høre den mens du leser.
Så, ja. For tiden er ikke mitt humør på topp og pessimisten i Mette er veldig tilstedeværende.
Jeg er veldig ensom og har mista tro på mer enn jeg trives med. Savner et trygghets element. Egentlig ikke særlig gøy. Selvtilliten er også på bunn, da jeg selv merker at jeg er i ustand til å presentere meg selv bra for folk jeg ønsker å gjøre ett godt inntrykk på.
Jeg har lyst til at ting skulle vært sånn jeg ville de skulle vært.
En liten leilighet å bo i, gjerne med en venn. Uten å for mange forpliktelser (noe som allerede hadde vært altfor vanskelig å gjort til en realitet). En trygg person er hva jeg trenger.
Jeg gidder ikke å forklare det nærmere da jeg ikke greier å skrive det ned sånn jeg mener det og vrir det ut av meg på feil måte.
Da sitter vi her igjen, som to gamle menn, snakker om øl og sprit og dop, og gamle historier vi alle har hørt før.
Nei, vi gjør ikke det. Jeg sitter aleine i klasserommet og skriver for meg selv. Jeg trodde vi hadde heldagsprøve i norsk, men den gang ei - det var kun halvdags, hvor jeg skreiv om skapelsen, undergangen og diverse om norrøne guder. Spennende nok det, skreiv først fire sider, også fikset jeg på linje avstanden, og da blei det jaggu 7 sider.
.........jeg skreiv da ikke så mye. Syns jeg hvertfall.
Utenom det har jeg kjøretime om T minus 35 minutter. Selv om jeg har fått ny kjørelærer som er grei som en fisk, blir jeg alltid så sabla nervøs. Kjøretimer er ikke gøy uansett hvem de er med. Blir veldig engstelig og bare venter på at de er ferdig mens jeg tenker at alt jeg gjør er feil.
Ghrfr, får håper jeg får lappen snart. Da skal alt bli fint. Selv om jeg er litt småskeptisk til at jeg noen gang kommer så langt til å ha den.
Kanskje jeg skal holde meg til å skrive et kort innlegg? Det er jo kjedelig da, jeg liker å skrive lange ting, som ikke omhandler kjedelige gjøremål for hverdagen. Selv om jeg riktig nok remsa opp dagens gjøremål. Men siden jeg da er så godt i gang kan jeg like gjerne fortelle om resten av uka også!
I morgen skal jeg til Oslo og kanskje delta på demonstrasjonen mot nedleggelsen av 854 - om jeg rekker frem. Med Catharina, om hu rekker det. Også skal jeg leke med Bjabbemann. Også skal jeg sove.
På fredag blir det kos og fri, siden dansketuren som egentlig skulle vært denne helga blei flyttet to uker - så jeg heller får fri denne helga. Det skal bli godt, mon.
Mer har jeg ikke å skrive, så da kliner jeg inn et bilde, om jeg får til, også tar vi dagen.
Og da var jeg tilbake fra Amsterdam. Bildene er lagt ut på feisærn, og om du leser her har du sikkert sett de - da etter inntrykket jeg har, er det bare kjentfolk som leser her.
Jeg har egentlig ikke så mye nyttig å fortelle, annet enn at jeg har fått alle tskjortene jeg bestilte, og... Masse fint nips jeg kjøpte i Amsterdam. Sulten er jeg også. I tillegg til at jeg har startet på en videoblogg. Gudene veit hvor aktiv den vil være, men jeg underholder meg selv, om ikke noen andre også - og det er bra nok for meg.
Så... Den fortsetter jeg nok på helt til jeg blir trakassert og lynsjet over min person mer enn jeg orker å takle.
Utenom dette kan jeg dele en sang som kjente og kjære Morten, også kjent som Britt Pad og en rekke andre attraktive navn, trykka på meg. Jeg er ikke så stor fan av de første to minuttene da jeg syns den jævla vibratoen i stemmen hans er altfor overdreven og... nesten ekkel å høre på. Jeg har ikke helt sansen for sånt. Men 2 minutter inn i sangen - når den begynner å ta av - syns jeg den var kul. Fengende shit, it is.
Sangen ligger forøvrig øverst her, bare for å prøve å få litt system i sakene.
Og under her finner vi min fagre videoblogg. Ønsker om hva jeg skal preike om taes mot med glede.
Da er SNIFF SNIFF KAKE-serien komplett. Om det kommer noen flere oppfølgere nå vil fremtiden vise.
For å gjøre dette til et stort og utfyllende innlegg legger jeg ved alle fire filmer i serien.
Om flere filmer i serien er ønsket må man skrike ut!
Som vi alle er klar over, er Two Man Trio et utrolig bra band med dype og meningsfulle sanger. Og til alles glede har vi bestemt oss for å komme ut med en cd! Denne cden har tittelen "Boller og brus" og består av 11 sanger med futt i.
For å tilfredsstille leserne og alle hardcore fans av Two Man Trio, skal jeg avsløre noen av sangtekstene på den nye plata.
Jeg legger også med Two Man Trios hittil mest populære sang, Katten Betty, samt debut-singelen Community Distortion.
Grom kjærra
Hei! Hei! Hei!
Jeg var ute på en tur en dag
Tok bussen hjem
Da så jeg den feiteste bilen
Og den var grom
REF:
Og den var grom
Grom kjærra
Jævlig grom
Grom kjærra
Så jeg så bort på deg
Og sa til deg
Den kjærra var grom
Du nikket
Og smilte
REF.
Det var svart
Og jævlig kul
Den skulle vi ha
En vakker dag
REF.
Deilige ryper
Det var fredags kveld
Vi dro ut på tur
Vandra gatelangs
Mens vi spytta på forskjellige skur
Vi lo og preika
Og tenkte
Faen så kule vi er!
Nei
Vi er deilige
REF.
Deilige ryper,
Det er oss
Jævla deilige og faen så kule
Og vi ska’ sloss
Da vi kom fram var det liv
Og det var død
Der var Dag
Og det var natt
Hei! Sa vi
Det var gode stunder
Med glede og fortvilelse
Og det var oss -REF x2
Jeg har et hull i min sokk
Jeg glana på tv
Og spiste litt chips
Jeg så på Dan-Børge
Og lo
Jeg trengte drikke
Og gikk mot kjøkkenet
Der var det en spiker i gølvet
Og den traff
REF.
Jeg har et hull i min sokk,
yeeeyeee
Et jævla stort hull
Yeeeyeee
Jeg banna og bar meg
Det var nye sokker
Den skeia storetåa mi
Jeg kunne blitt lam
Jeg slo i veggen
Og fortsatte mot kjøkkenet
Jeg henta meg cola
Og satt meg igjen - REF
Nei, hva er det jeg sier... Jeg kaster ikke bort penger! Jeg har kjøpt meg ti fagre tskjorter med beundringsverdige motiv. Jeg legger ut bilder av de når jeg får de, selvsagt. Min tskjorte fetish er uten kontroll, og dette svir litt i lommeboka. Men jeg regna meg fram til at jeg har hvertfall 11 000 kr etter Amsterdam og tskjortene - så det er litt greit egentlig. Selv om jeg burde spart pengene til utdanning og sånt fornuftig tull.
I tillegg til tskjorter bestilte jeg noen filmer (og lastet ned en, som gikk overraskende raskt. De hadde den ikke på cdon, så da måtte jeg laste den ned - siden jeg ville se den. The Goonies var det, for å være mer konkret.). Filmene jeg bestilte var Bladerunner - directors cut, Labyrinth, Ghostbusters 1 & 2 og The Dark Crystal.
- Så... jeg har vel også en liten film (dvd, for å være nøyaktig)-fetish også. Jeg må telle opp hvor mange jeg har snart - noe jeg ikke veit, selv om jeg har arkivert alle i Word, av alle ting.
Nå tror jeg jeg hørte ringeklokka, så da kommer Heidi og vi skal raide. Ja, jeg hører folk går oppe, så da kom Heidi.
Dette blir Heidis første raid, så dette er spennende!
Bildet i dette innlegget er det siste maleriet jeg driver med. Ikke ferdig - i tillegg at bildet er i mobilkvalitet.
Akkurat dette syns jeg er litt kjipt. Fikk plutselig en bølge av følelser over meg, som fikk meg i en nervøs sinnstilstand.
En sang fra intoen til SPUN. Jeg liker filmen, jeg liker sangen.
Noe jeg tenkte på tidligere i dag også, som gjorde meg smålig nervøs også. Begrepet "tid". Jeg husker ikke hva som har skjedd tidligere i uka. Jeg lever akkurat nå, og hva som har skjedd de tidligere dagene er irrelevant. Men likevel er det ikke det. Alt går altfor fort - det går sakte nå, men i retrospekt går det altfor fort. Jeg har ingen aning om hva som skjer med tiden, og plutselig er alt borte. Også er jeg dau. Jeg vil jo ikke være dau allerede. Så hvorfor er jeg dau?
Også tenkte jeg; hva om jeg ikke ville gjøre denne uka sånn jeg gjorde den? Hvorfor kan jeg ikke endre på det? Fordi det har vært. Hvorfor har det vært? Fordi tiden går. Hvorfor går tiden? Fordi vi ikke kan stå stille. Hvorfor kan vi ikke stå stille? Fordi da sovner beina våre. Jeg liker ikke når beina mine sovner. Da er risikoen for at jeg skal gå på trynet større. Jeg liker ikke å tryne. Hvorfor må jeg tryne? Fordi jeg ikke kan stå. Hvorfor kan jeg ikke stå? Fordi jeg ikke vil.
Jeg føler at hele uka og helga har vært bortkasta. Jeg trives ikke helt når jeg føler at jeg ikke har tid til å gjøre ingen ting. Jeg har riktig nok et par timer hver dag etter skolen. Men de timene går med til å gjøre den obligatoriske nettsurfinga innom de faste stedene. Det er så jævla mye mas.
Jeg trenger å kjede meg igjen. Jeg tror ikke jeg har kjedet meg ordentlig på flere år. Jeg har alltid noe å gjøre - selv om jeg kanskje ikke gjør noe. Hvorfor gjør jeg ikke noe? Fordi jeg ikke vil gjøre noe. Men jeg vil slappe av.
Hei alle barn! Når jeg først har noe å skrive her, tar jeg meg sjansen og gjør det. Et spørsmål jeg også har er forresten - er det noen som leser hva jeg skriver, eller gjør jeg det kun for min egen del? Siden du sikkert greide å ta deg tid til å lese de første setningene her, hadde jeg setti pris på om du la igjen en kommentar. Som... "Status: Leser" eller noe i den duren. Eller "Jeg har bæsj på haken min". I dunn caer, jeg bare lurer.
Hvis jeg var deg, ville jeg spandert en øl på meg. Om du lurte.
Det jeg har tenkt på i dag er, akk, så mye. Jeg satt utenfor skolen og ventet på å bli hentet og glante utover det vakre landskapet og konkluderte at denne settingen ga meg følelsen av at det var like før sommerferien, skole uten noe å gjøre på annet enn å leke med gode venner, tørt gress å sitte på og gode tider.
Nå må du sette på sangen du finner her, så du kommer i stemningen jeg var i når jeg skreiv dette:
Og da tok mine tanker videre ferden til da det var slutten av skoleåret, fint vær, gode venner og gode tider. Mer nøyaktig refererer jeg til slutten av 9.-10. klasse. Det er vel i omlag år... 07-08. Bildene ovenfor er fra 07 og 08, samme dag, forskjellig år, og jævla awesome. Jeg brukte mesteparten av min tid på skolen i godt lag med Charlie G og Heidi. Vi hadde det altfor morsomt sammen, selv når vår gruppe; Spiker Palley, gikk fra fire medlemmer og ned til tre. Men vi sto igjennom og hadde det fremdeles så gøy som bare vi kunne ("Morsommere enn du noen gang vi ha det...." - THE Heidi-kommentar).
Vi samarbeidet om å skrive morsomme historier - som "Dagen da alt gikk galt" - hvor en far lukeparkerte over sin datter, ble skilt med sin kone fordi han nektet å innrømme det, hvor sønnen ble deprimert og søkte ly hos sin bestemor som kun fortalte historier fra 2. verdens krig, hvor hun forøvrig kjørte tanks over tyskerne - som da førte til et selvmordsforsøk hos hovedpersonen, men et mislykket et da hyssingen røyk og han havnet på lukket institusjon med altfor store, grå tennissokker.
Vi lagde også filmer som "Lonelyness in the schoolyard", hvor vi dreit oss såpass ut - men på en alvorlig måte - at jeg selv har måtte slette alle bevis for at denne filmen noen gang ble lagd. I tillegg til vakre dikt vi skreiv med en meget erotisk undertone som omhandlet Heidis alper, hvor vi vill inn i dalen, i den fuktige hulen og plukke den lenge etterlengtede blomsten.
I ettertid drar jeg konklusjonen ofte at dette er den beste tiden jeg noen gang vil ha hatt i mitt liv - spesielt når jeg sammenligner med nåtiden, hvor jeg er på en skole, med fag jeg riktig nok ønsker å ha, men uten individer jeg kan kalle venner. Den ene personen på denne skolen som jeg kan kalle en venn, går i feil klasse og ser altfor lite til. Selv om jeg føler det er godt å sitte aleine i klasserommet og gjøre hva enn jeg vil, savner jeg veldig å ha en sosial omgangkrets jeg ser regelmessig. I disse dager er all kontakten jeg har med venner gjort over Internett, eller en sjelden gang på fest eller lignende.
Det er likevel veldig naivt å si at den beste tiden av mitt liv er over - da jeg fremdeles bare er 18 og har flerfoldige år foran meg. For alt jeg vet kan året på folkehøgskole bli et jævlig awesome ett - siden alle sier det er det - selv om jeg selvsagt har mine tvil, da jeg har vært i ustand til å få noen venner i løpet av de tre årene på videregående, og greier ikke å se hvordan dette skulle endre seg på en ny skole.
Jeg merker jeg blir veldig nedstemt av disse tankene - også når tanken faller inn at etter skole må jeg jobbe - noe som er enda mer ensformig og døllt - og jeg blir nødt til å fortsette livet mitt sånn. Meningen med å holde ut flerfoldige år av livet forsvinner litt når man ikke ser hva det er å glede seg til, og føler det beste er bak deg og du er i ustand til å snu deg.
Argh. No fun. Jeg vil egentlig ha det gøy i godt lag, istedet for å føle meg som verdiløs møkk, stua bort aleine i en boks. At vinteren nærmer seg gjør ting lite positivt når man tenker i korttids perspektiv.
Da har jeg endelig noe å blogge om igjen. Jeg har endelig fått prøvd meg på portrettfotografering. Jeg har hatt lyst til det lenge, men har aldri helt kommi så langt. Men i dag fikk jeg bedt Heidi over og knipset noen bilder samt redigert.
Forresten er de kornete fordi det begynte å bli mørkt ute og jeg måtte ha høy ISO da jeg nekter å bruke blitz - men etter min mening passer det til bildene da jeg har redigert de til å passe en "hipstamatic"-stil hvor ting ser ut som de er fra 80-90-tallet.
Jeg liker det. Og jeg liker portrett fotografering. Det er mye bedre og fulfilling enn å ta bilder av drittnatur n shit.
Jeg har lyst til å gjøre mer av dette, så om du er en av mine bekjente som leser dette - og kanskje ønsker deg et nytt profilbilde eller noe å sende i julegave til besteforeldre, er det bare å ta kontakt så har jeg noe å sette fingra i (det var ikke ment så skittent som det høres ut).
Nå er skolen i full vigør igjen, og jeg er dau. Muligens fordi jeg har en dårlig dag med bajs n shit, og ikke har sovet nok.
Så nå ligger jeg i senga med dataen ved min side og hører på Rocket Man av Elton John, som gikk på radioen i det jeg gikk ut av bilen, og satt seg igjen i hodet mitt. Litt fin sang da.
Tjohei som tiden flyr i godt lag. Nå har jeg endelig dratt et sted i ferien jeg også, og ferden min tok meg til Trondheim og Steinkjer for å møte kjære Vidar. Det var antageligvis den mest spennende og morsomste* delen av sommerferien, egentlig. Da bevitnet vi blant annet Trondheim Zombie Walk (Daugangen) - noe som var noe for seg selv. Jeg er glad jeg ikke kledde meg ut selv og gikk hele turen, for faen så jævla varmt det blei. Men så fikk jeg Solo-is, og da blei alt bra igjen. Om nom nom....
Bussturen derimot er vel noe av det kjedeligste denne sommeren. (Eller kanskje ikke, men.. Ja) På turen til hadde jeg to idioter foran meg som var hyggelige nok til å ha setet lent helt tilbake så de lå på fanget mitt i 7 timer, mens jeg ikke fikk gått på do, ikke fikk kjøpt mat (fordi jeg var redd for at bussen skulle kjøre, da jeg ikke visste hvor lenge den hadde pause), og jeg ikke fant stikkkontakt - så jeg fant mest underholdning i å glane ut av vinduet i mørket og se tåkedekkede landskap og store fjell som plagde driten av meg akkompagnert av Jokke.
Turen tilbake var derimot bedre, da jeg fant meg en bra plass med bord og stikkkontakt, selvom duden forran meg sparka meg i beina gjennom hele turen, og jeg antageligvis holdt hele underetasjen på bussen våken ved at jeg hadde på dataen hele tiden (og så på Brain Dead og Little Britain). Og jeg var smart nok til å streve for harde livet med å holde meg våken den siste tida da jeg hørte på musikk, siden jeg trodde vi var nærme Gardermoen. Men akk, nei. Det var vi ikke. I to timer satt og jeg småduppa av og var livredd for å sovne. Ha-ha.
Siste dagene har det vært liv så det suste også! I det jeg kom hjem klokken halv 7 på morgenen lørdag sov jeg til utpå ettermiddagen da ferden dro oss med ut til Jessheim hvor Jessheimdagene var i såpass full vigør at bodene var stengt da vi kom. Med vi refererer jeg til undertegnede, Charlotte med P og vårt nye bekjentskap - Gregg. Vi hadde det så gøy man kan få det på Jessheim, dro'n helt ut på Taket som nå heter Gartneriet (som det tok oss tre-fire runder forbi stedet før vi innså at det var det vi leita etter). Også hadde jeg kebab i veska mi, også kjørte vi taxi hjem (etter å ha venta veldig lenge på feil sted) av en taxi-sjåfør som så skikkelig ut som en gammal koselig hippie. Minna meg litt om The Dude.
Så... Dette var dagens kjedelige oppdatering! Alt dette er skrevet mens undertegnede sitter på do og driter etter at magen reagerte på spareribsa jeg spiste til middag.
Åh, forresten! Jeg har fått meg jobb på Rema 1000, Gystadparken (Jessheim, ved Bowlinga). Jeg kommer til å være kassadame-Mette i helger i ny og ne, så... Da må dere ikke være slemme mot meg.
*Om man ser bort i fra da jeg drakk med Charlotte og Martin, og korken til sennepsflaska datt på gulvet, Charlotte måtte plukke den opp, datt ned i sprekken, landa på ketshup, kom seg ikke opp, lo i en halvtime-times tid, og jeg fikk ketshup i håret.
Nå har jeg gjenoppdaget hvor utrolig gøy World of Warcraft kan være, etter å ikke ha spilt på et par måneder - og har nå setti i gang med levling av lille Rävin, en undead som i talende tilstand er 63. Og da vil jeg introdusere Rävin og hennes venner til deg her nå med noen fine bilder om hennes liv.
Her er Rävin på hennes dreadsteed. Den rir fort.
Her er Rävin og hennes felhunter Kreedom, eller Freedom som vi kaller han på folkemunne. Og en jævla rastafarifaen som går forbi og ødela bildet.
Her er Rävin og Garham, eller Graham som vi kaller han. Han er en imp og en jævla klagende rasstapp.
Her er Rävin og Charlos. Eller Karlås som vi kaller han. Han er utrolig macho og veldig kul.
Her er Rävin og Blagminul. Eller... rompe-hul som vi kaller han. Han liker å kvele lille Rävin.
Her er Rävin og... Lynola. Men hu er ei jævla hore, så hu leker vi sjeldent med.
Hun skøyt seg selv i hodet for å bli ferdig med alt. For å få det til å bli stille. Hun hadde drukket, men angret ikke.
Likevel fraråder hun ikke folk å drikke seg full og tenke over mening med livet. Hun syns ikke man skal være ulykkelig og fortsette bare fordi folk vil det, eller fordi det er etisk riktig. Det er feil. Man gjør som man vil. Hun vil at folk skal gjøre det de føler er rett. Om man ikke vil mer, eller greier mer, så gjør man ikke mer.
Livet er komplisert. Det har nedturer og oppturer, men likevel vinner flertallet av nedturer. Hun var lei.
Hun hadde fått nok. Tankene hadde sagt nok. Hun var for ubetydelig. Noen få liv hadde hun berørt, men ikke nok. Hun ville aldri gjøre det heller. Det var ikke noe poeng i det.
Følte at jeg burde skrive noe her, så da skriver jeg noe her. La oss starte med dagfølelsen. Den er ei positiv i dag, ja.
Jeg føler meg som møkk, nokså enkelt. Jeg er trøtt. Jeg har ikke flere linser, så jeg må bruke briller, noe som får meg i dårlig humør da brillene er et par styrker for svake og jeg ser langt ifra optimalt - i tillegg til at jeg får vondt i nakken av å bøye hue i alle mulige retninger for å se noe som helst. Det er det fantastiske med Mettes syn, som da er nært. For at jeg skal se noe tydelig må det være omlag 20 cm unna meg. Intet mer, intet mindre. Ellers er alt en stor tåke.
Jeg føler meg som møkk fordi jeg føler jeg er møkk. I dag hvertfall. Jeg er helt alene, ingen ting å gjøre. Phillip stjeler mat. To ganger. Så forble han ute.
Jeg er sliten. Jeg er trøtt. Men det er dag, og jeg har sovi i omlag 14 timer. Jeg er redd, fordi jeg innser at jeg blir voksen, og ting er ikke like uskyldig og lett lenger. Det er altfor mye å tenke på. Jeg tenker nok som det er allerede, og det gjør meg uvel. Jeg begynner å hate å tenke. Hate hvor langt en tanke kan løpe inni hodet mitt. Jeg tenker automatisk på grunner til hvorfor jeg tenker sånn, og fort kommer det opp andre tanker, som da løper videre. Rundt og rundt. Til høyre og til venstre. På stedet.
Det er ubehagelig. I dag føles det som at jeg er null verdt, og det er idiotisk. Jeg har ingen fornuftig grunn til å være i slikt et humør. Jeg innbiller meg ting. Jeg blir nedstemt av mitt eget hode. Nedstemt av mine egne tanker. Jeg føler meg ekkel, plagsom, masete, teit, wannabe-ettellerannet. Helt idiotisk.
Det å skrive det ned, er jeg usikker på om hjelper. Jeg tenker enda mer når jeg skriver. Jeg vil ikke gjøre noe gøy engang. Jeg vil ikke gjøre noe, men jeg vil ikke være ensom og forlatt, uten noe å gjøre. Bare Mette. Jeg vil ikke det. Nei, det vil jeg ikke.
Jeg har ikke godt av mine egne tanker. I need some kryptonite, pl0x.
JEG HAR ENDELIG FÅTT TSKJORTENE MINE!! Og det var faen meg verdt venten. Egentlig ikke, men jeg er så glad jeg endelig fikk de, og jeg elsker tskjorter, og jeg elsker "nerde"-ting. Ååååhåhå, jeg er så fornøyd nå. Derfor legger jeg ut bilder!
Her har vi den fine pakken.
Pinky and the Brain!
Og baksiden til Pinkey and the Brain.
Samling av alle tskjortene på stolen min... Bildene er i feil rekkefølge, siden det blei så vanskelig å fikse det og jeg ga opp.
Marvel samle-tskjorte, med alle marvel figurene!
Captain Spaulding fra Rob Zombies filmer "House of 1000 corpses" og "The Devils Rejects"
Teenage mutant ninja turtles! Det er dennes skyld at jeg måtte vente lenge, siden de ikke hadde den på lager til å starte med.
Wolverine. Jeg har lik tskjorte i størrelse small, men den passer ikke lenger, og det var min favoritt tskjorte... Så jeg kjøpte den i størrelse large, så jeg fremdeles kan bruke den.
Jeg har hatt en livslang drøm om å ha en Ghostbusters tskjorte... Og nå har jeg det! OG den lyser i mørket.
Rorshach es 2 cool 4 school.
Pen boks.
S.H.I.E.L.D. (Supreme Headquarters, International Espionage, Law-Enforcement Division. eller Strategic, Hazard Intervention, Espionage Logistics Directorate eller Strategic Homeland Intervention, Enforcement and Logistics Division.)
For noen år tilbake, nærmere sagt 2007-ish, lagde undertegnede og Heidi Hemoride en vakker film til et prosjekt vi hadde i engelsk fordypning (vi er for kule til å lære fransk eller tysk, bitch). Og først nå, er denne filmen sluppet ut på da Intarwebz for å herje og banke opp andre filmer.
Som en teaser, skal jeg fortelle hva denne filmen handler om:
Dette er en dokumentar, på engelsk, og helt alvorlig, basert på en sann historie om Marjorie Simmons som har en kronisk lidelse ved navn Stickheims-syndrome, som får deler av kroppen til å bli til pinner, hvor i hennes tilfelle hennes hånd er lagd av tre. I denne filmen får vi høre om hvordan hun hadde det gjennom oppveksten, hvordan hun møtte sin ektemann, James Simmons, samt et kort innblikk i hans hverdag. Til slutt i filmen får vi være tilskuere til en dag i Marjories liv. Dette er en lærerik og rørende film de fleste burde se.
...siden youtube er ei hore, er lyden fjernet fra den siste filmen. Fuck you, Youtube, fuck you.
Jeg er jo så jævla kreativ av meg, og når en er kreativ samt liker å kokkelere, så eksperimenterer man på kjøkkenet. Og det gjorde jeg en dag her forleden, samt dokumenterte for å vise hvor godt det ser ut.
Retten jeg lagde i dag var kalkun panetter i tortilla med tortillachips og salsa.
Her har vi ingrediensene i dette fantastiske måltidet:
Ostefylt kalkun fra Stabburet
Old El Paso tortillas (store)
Old El Paso Salsa (medium)
Firstprice tortillachips med ost
Siden det var to panetter i pakken, lagde jeg to med panetter, og to med bare tortillachips.
Jeg la litt salsa midt på tortillaen og danderte videre med tortillachips. - På de der det også var kalkun panetter tok jeg mindre tortillachips, samt knuste de mer. Jeg brettet sammen hele greia som en wrap, og stakk tannpirkere ned i dem så de ikke skulle brette seg opp.
Jeg satt de inn i ovnen på 225 grader i omtrent 10 minutter (se ann hvor brune de blir).
Når du har tatt de ut av ovnen fjerner du tannpirkerne og maten er klar til servering.
Om det er noen som er i tvil om hva de kan kjøpe til meg i julegave, har jeg et lite tips (og siden jeg ikke har pææng til det nå... kan folk kjøpe det til meg uansett)
Nå dusja jeg nettopp og tror jeg endelig greide å gre ut maset på (min) høyre side der jeg hadde shitmasse floker etter at jeg tok en (månedslang) pause fra å gre ut dreadsa. Venstre sida er en annen sak.
Jeg får vel skrive noe her i dag da.
En konklusjon jeg har dratt er at jeg er i ustand til å få meg selv til å gråte, er fordi de negative tankene som surrer rundt i hodet mitt, som også surret rundt i fjor - med noen endringer - har jeg innsett at er usaklige og feilaktige. Jeg kommer antageligvis ikke til å være singel i all evighet, og jeg er ikke den eneste og helt aleine. Jeg greier ikke å hjernevaske meg selv lenger. Det er jo bra, sånn alt i alt.
Så... Da har jeg kasta bort masse penger.
Jeg husker ikke hva som har skjedd tidligere i uka. Jeg lever akkurat nå, og hva som har skjedd de tidligere dagene er irrelevant. Men likevel er det ikke det. Alt går altfor fort - det går sakte nå, men i retrospekt går det altfor fort. Jeg har ingen aning om hva som skjer med tiden, og plutselig er alt borte. Også er jeg dau. Jeg vil jo ikke være dau allerede. Så hvorfor er jeg dau?
Da har jeg endelig noe å blogge om igjen. Jeg har endelig fått prøvd meg på portrettfotografering. Jeg har hatt lyst til det lenge, men har aldri helt kommi så langt. Men i dag fikk jeg bedt Heidi over og knipset noen bilder samt redigert.
Hun skøyt seg selv i hodet for å bli ferdig med alt. For å få det til å bli stille. Hun hadde drukket, men angret ikke.
(Supreme Headquarters, International Espionage, Law-Enforcement Division. eller Strategic, Hazard Intervention, Espionage Logistics Directorate eller Strategic Homeland Intervention, Enforcement and Logistics Division.)
