fredag 25. desember 2009

Thantophobia

Thantophobia = frykt for døden eller å dø

Jeg så nettopp en kort film som skal vise hvordan verden skal gå under i 2012 - hvordan det vil se ut når planeten Nibiru treffer oss, og da kom jeg til å tenke på hvor idiotisk det er å være redd for akkurat dette, å dø.

Selvsagt kommer vi alle til å dø før eller senere. Med flaksen vi har i dag blir vi manipulert til å tro at vi kommer til å dø rundt neste sving grunnet HIV og AIDS og SARS og morderroboter og alle slags influensaer og slemme planeter og slemme folk. Nei og nei, verden er et forferdelig sted...

Ok, vi har blitt enige om at du skal dø snart (1 dag -80 år +/-). Men hvor idiotisk er det ikke å bekymre seg for det? Når du er død er alt det forgjeves uansett, det eneste som har kommi ut av det er at din opplevelse av livet har blitt enda mer crappy. Men likevel, nå er du død. Det spiller jo ingen rolle! Ingen bryr seg, det er ingen ting å gjøre med det, kaka er spist opp. Alle kommer til å dø og derfor har livet vårt vært veldig meningsløst for resten av verden.

Derav kommer også det med at det ikke er noen grunn til å frykte at jorda blir knust og brent opp av en "forbipasserende" planet. Når det skjer tar det sekunder før du er dau og du er borte. Alt maset og hysteriet er borte og glemt.

Er det noe Løvenes Konge har lært oss er det "the circle of life". Om vi ser på det litt større, er det med Nibiru akkurat dette - The circle of life. Dinosaurene blei visst utryddet av en stor skummel ting som brant opp jorda. Veit vi hva som skjedde før dinosaurene? Kanskje var det et lignende samfunn vi har nå, som igjen ble utrydda av en stor skummel ting som brant oss opp?


Livet er meningsløst og uten noen som helt grunn, så hvorfor ikke gjøre det meste ut av det - drite i å være så jævla redd for alt, og heller gjøre ting som gjør oss glad, være med folk som gjør oss glade. Når vi først må være her kan vi da gjøre det beste ut av det, istedet for å sløse bort livet i frykt.

It'z da circle of life, mon.


onsdag 16. desember 2009

HARRY

Dette er filmen jeg har jobbet med i PTF de siste månedene.

Det er utrolig mange "feil" i filmen, dessverre... Men det er egentlig ikke feil! Det er påskeegg!

Og nå var jeg aleine med å jobbe med denna filmen, og det blir altfor mye for en stakkars person å tenke på... Så. Derfor er alt sammen med vilje, for å se hvor godt du følger med. Hah!

mandag 14. desember 2009

HRROOOAAARRR!!! MMF

Nå har jeg vært nerri gymmen og pumpa massevis av JERRRRRN!! *bodybuilder-hyl*

Dette er Mette og Heidi som lager pebberkager:


tirsdag 8. desember 2009

Bathmophobia


Helt ærlig tror jeg jeg har fått en fobi for trapper. Ikke sånn at jeg blir redd om jeg ser en trapp, men det å gå ned en trapp. Mulig detta er en sen bivirkning av å tryne mens jeg gikk ned en trapp...

Må innrømme at det er utrolig ekkelt - hver gang jeg går ned trappa til kjelleren føles det som at trappetrinnet jeg skal til å tråkke på forsvinner og at jeg skal dette ned. Får en utrolig ubehagelig følelse inni meg, som at noe gæli kommer til å skje/har skjedd - nesten så lufta plutselig blir pressa ut av meg. Kan hende det er skyggene på trappa som forsterker denna følelsen, siden et lys har gått i nærheten av trappa, og da foreslår jeg at noen setter i en fungerende lyspære kjapt som faen...

Å gå opp trappa går helt fint. Da er jo trappetrinna nærmere meg, om jeg kan si det sånn. Men når jeg går ned trappa, ser jeg skyggene som gir illusjonen av at det ikke er noe neste trappetrinn, føles det virkelig som at jeg skal tryne rett ned. I tillegg går trappa ned i en sving - noe som gjør den enda mer åpen for skygger.

Har hatt den samme følelsen ovenfor denna trappa helt siden lørdag/søndag, altså i to-tre dager nå. Har ikke gått i så mange andre trapper i løpet av den tida, så om det bare er denna trappa som hjemsøker meg eller alle trapper er ukjent hittil. Men faen så ekkelt det er...

The Great Depression


Etter sånn jeg har sett på folk rundt meg, er det ikke like mange som statistisk sett misliker vintermånedene. Med misliker mener jeg ikke bare syns de er kjedelige, men at det går såpass inn på deg at du blir deprimert og ikke ser noen grunn til å gjøre noen ting lenger.

Jeg veit jeg ikke er aleine med å bli deprimert om vinteren, selvom det virkelig føles sånn. Om det bare er vinteren sin skyld er jeg også usikker på.

Bare for å spare tid på mas og lignende, skal jeg forklare litt i detta innlegget om hvorfor jeg ikke er like optimistisk som alle andre fremstår angående jula og alt som skjer iløpet av denne årstiden.

Når man er deprimert ser man ingen grunn til å gjøre noe lenger, ting mister mening, du føler deg utrolig aleine, du orker ikke å gjøre noen ting, du vil helst være for deg selv. Om du ikke har vært deprimert selv veit du ikke hvordan det er, uansett om du prøver å sette deg inn i den deprimertes situasjon. Om du ikke er deprimert er det veldig lett å fortelle den som er deprimert at "noen ganger må du bare tvinge deg selv til å stå opp" og lignende, selvom for den deprimerte er detta som å bli bedt om å løfte en porselens do opp til toppen av Eiffeltårnet.

Når alle som er rundt meg skriker fordi jula er nær og tjohei så koselig det er, føler jeg meg enda mer som møkk. Jeg har ikke hatt julestemning på et par år, og jula er ikke like koselig som den en gang var. Som i år, kommer broren min til oss på juleaften - noe som vil si at det kommer til å være stille og relativt pinelig rundt middagsbordet, og i ny og ne slenger vi en spydig kommentar til hverandre.

For meg er jula bare enda en fridag. Det er koselig å se på Tre nøtter til askepott, Reisen til Julestjernen og Disney-filmer på svenske kanaler, men det er alt også. Det er ikke noe jeg ser noe poeng å glede meg til.

I det siste har jeg holdt meg enda mer for meg selv enn det jeg vanligvis gjør. Jeg har ingen ting å si til noen, og bryr meg såvidt om ting folk sier til meg. At folk som ikke skjønner hvordan det er å være deprimert skal ha meg med på ting og gjøre alt "muntert" gjør heller ingen ting bedre.

Akkurat nå vil jeg være aleine. Aleine på rommet mitt med tinga mine, så jeg kan tenke meg bort. Jeg har altfor mye å tenke på, og alle disse tinga gjør at jeg får fysisk vondt inni meg og hindrer meg i å få sove. Det er veldig mye jeg er villig til å gjøre for å få tankene og hue mitt på et bedre sted nå, som ikke kommer til å skje med det første.

Om morgenen og ikke har den luksus av å bli kjørt blir jeg helst hjemme. Jeg ser ingen grunn til å stå opp. Hvordan karakterer og fravær ser ut kunne jeg ikke driti mindre i. Uansett om jeg blir vekka og er helt våken, gjør jeg nesten hva som helst for å heller bli hjemme - vekk fra folk og mas.

Jeg griner også unormalt mye. Noen ganger begynner jeg å grine uten å vite hvorfor. Andre ganger begynner jeg å grine over så små ting at det ikke burde vært mulig.

Du kan prøve å sette deg inn i situasjonen min og tenke deg til hvordan jeg har det, men med mindre du har vært der jeg er nå kommer du ikke til å skjønne på langt nær hvordan det er.
Jeg vil være aleine, og uansett hvor lurt du vil tenke at det er at vi finner på noe kommer jeg til å si nei eller finne på en eller annen dårlig unnskyldning for å ikke bli skjelt ut.
Det er bare å prate med meg som alt er normalt, men ikke forvent at jeg er like optimistisk som deg angående forskjellige ting.

Nå som detta er lufta håper jeg noen har fått en forklaring på hvorfor jeg oppfører meg sånn jeg gjør nå. Om vi har flaks går dette over når vi kommer de lysere månedene i møte.
Related Posts with Thumbnails