How it ends

Jeg liker virkelig ikke høsten og vinteren. Alt blir så mørkt og trist og kjedelig og møkk. Endra verre blir det når jeg er bare Mette, uten fast eller semi-permanent følge, og pessimismen råder. Det plager meg at jeg plutselig er blitt i ustand til å grine. I fjor ved disse tider greide jeg såvidt å lavære å grine. Det er vel i grunn greiest å være i ustand, da det er no jævla til mas å ikke kunne skru av krana. Men det føles ikke bra. Det føles påtvunget, kaldt, følelsesløst og fælt.

En konklusjon jeg har dratt er at jeg er i ustand til å få meg selv til å gråte, er fordi de negative tankene som surrer rundt i hodet mitt, som også surret rundt i fjor - med noen endringer - har jeg innsett at er usaklige og feilaktige. Jeg kommer antageligvis ikke til å være singel i all evighet, og jeg er ikke den eneste og helt aleine. Jeg greier ikke å hjernevaske meg selv lenger. Det er jo bra, sånn alt i alt.

Men likevel, selvom tankene om at jeg kommer til ende opp aleine skremmer meg og flyr rundt i hodet mitt - og jeg greier å avfeie de som usaklige og falske, forblir det en utrolig ubehagelig følelse. Den største frykten jeg har i livet er å ende opp aleine, og jeg konkluderer nesten med at jeg ikke er en person som greier å være aleine. Jeg trenger å være aleine, men aleine sammen med noen.

Jeg ønsker oppmerksomhet fra utvalgte personer (eller en person, blir vel rettere sagt). Men omvendt psykologi er noe helvettes effektivt, og det ødelegger alt. Jeg kan ikke late som at jeg er noen andre enn jeg er.

Hrmf, får vel legge til en sang her. Som alltid ligger den øverst, selvom den er lagt til sist - så jeg kan prøve å manipulere deg til å høre den mens du leser.