Jeg føler meg som møkk, nokså enkelt. Jeg er trøtt. Jeg har ikke flere linser, så jeg må bruke briller, noe som får meg i dårlig humør da brillene er et par styrker for svake og jeg ser langt ifra optimalt - i tillegg til at jeg får vondt i nakken av å bøye hue i alle mulige retninger for å se noe som helst. Det er det fantastiske med Mettes syn, som da er nært. For at jeg skal se noe tydelig må det være omlag 20 cm unna meg. Intet mer, intet mindre. Ellers er alt en stor tåke.
Jeg føler meg som møkk fordi jeg føler jeg er møkk. I dag hvertfall. Jeg er helt alene, ingen ting å gjøre. Phillip stjeler mat. To ganger. Så forble han ute.
Jeg er sliten. Jeg er trøtt. Men det er dag, og jeg har sovi i omlag 14 timer. Jeg er redd, fordi jeg innser at jeg blir voksen, og ting er ikke like uskyldig og lett lenger. Det er altfor mye å tenke på. Jeg tenker nok som det er allerede, og det gjør meg uvel. Jeg begynner å hate å tenke. Hate hvor langt en tanke kan løpe inni hodet mitt. Jeg tenker automatisk på grunner til hvorfor jeg tenker sånn, og fort kommer det opp andre tanker, som da løper videre. Rundt og rundt. Til høyre og til venstre. På stedet.
Det er ubehagelig. I dag føles det som at jeg er null verdt, og det er idiotisk. Jeg har ingen fornuftig grunn til å være i slikt et humør. Jeg innbiller meg ting. Jeg blir nedstemt av mitt eget hode. Nedstemt av mine egne tanker. Jeg føler meg ekkel, plagsom, masete, teit, wannabe-ettellerannet. Helt idiotisk.
Det å skrive det ned, er jeg usikker på om hjelper. Jeg tenker enda mer når jeg skriver. Jeg vil ikke gjøre noe gøy engang. Jeg vil ikke gjøre noe, men jeg vil ikke være ensom og forlatt, uten noe å gjøre. Bare Mette. Jeg vil ikke det. Nei, det vil jeg ikke.
Jeg har ikke godt av mine egne tanker. I need some kryptonite, pl0x.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar