torsdag 19. august 2010

I think it's gonna be a long, long time



Nå er skolen i full vigør igjen, og jeg er dau. Muligens fordi jeg har en dårlig dag med bajs n shit, og ikke har sovet nok.

Så nå ligger jeg i senga med dataen ved min side og hører på Rocket Man av Elton John, som gikk på radioen i det jeg gikk ut av bilen, og satt seg igjen i hodet mitt. Litt fin sang da.






She packed my bags last night pre-flight
Zero hour nine a.m.
And I’m gonna be high as a kite by then
I miss the earth so much I miss my wife
It’s lonely out in space
On such a timeless flight

And I think it’s gonna be a long long time
Till touch down brings me round again to find
I’m not the man they think I am at home
Oh no no no I’m a rocket man
Rocket man burning out his fuse up here alone


Mars ain’t the kind of place to raise your kids
In fact it’s cold as hell
And there’s no one there to raise them if you did
And all this science I don’t understand
It’s just my job five days a week
A rocket man, a rocket man


And I think it’s gonna be a long long time...

søndag 15. august 2010

Mette conquers the Trønderlag

Hei og hopp, kjære bløgg!



Tjohei som tiden flyr i godt lag. Nå har jeg endelig dratt et sted i ferien jeg også, og ferden min tok meg til Trondheim og Steinkjer for å møte kjære Vidar. Det var antageligvis den mest spennende og morsomste* delen av sommerferien, egentlig. Da bevitnet vi blant annet Trondheim Zombie Walk (Daugangen) - noe som var noe for seg selv. Jeg er glad jeg ikke kledde meg ut selv og gikk hele turen, for faen så jævla varmt det blei. Men så fikk jeg Solo-is, og da blei alt bra igjen. Om nom nom....



Bussturen derimot er vel noe av det kjedeligste denne sommeren. (Eller kanskje ikke, men.. Ja) På turen til hadde jeg to idioter foran meg som var hyggelige nok til å ha setet lent helt tilbake så de lå på fanget mitt i 7 timer, mens jeg ikke fikk gått på do, ikke fikk kjøpt mat (fordi jeg var redd for at bussen skulle kjøre, da jeg ikke visste hvor lenge den hadde pause), og jeg ikke fant stikkkontakt - så jeg fant mest underholdning i å glane ut av vinduet i mørket og se tåkedekkede landskap og store fjell som plagde driten av meg akkompagnert av Jokke.

Turen tilbake var derimot bedre, da jeg fant meg en bra plass med bord og stikkkontakt, selvom duden forran meg sparka meg i beina gjennom hele turen, og jeg antageligvis holdt hele underetasjen på bussen våken ved at jeg hadde på dataen hele tiden (og så på Brain Dead og Little Britain). Og jeg var smart nok til å streve for harde livet med å holde meg våken den siste tida da jeg hørte på musikk, siden jeg trodde vi var nærme Gardermoen. Men akk, nei. Det var vi ikke. I to timer satt og jeg småduppa av og var livredd for å sovne. Ha-ha.

Siste dagene har det vært liv så det suste også! I det jeg kom hjem klokken halv 7 på morgenen lørdag sov jeg til utpå ettermiddagen da ferden dro oss med ut til Jessheim hvor Jessheimdagene var i såpass full vigør at bodene var stengt da vi kom. Med vi refererer jeg til undertegnede, Charlotte med P og vårt nye bekjentskap - Gregg. Vi hadde det så gøy man kan få det på Jessheim, dro'n helt ut på Taket som nå heter Gartneriet (som det tok oss tre-fire runder forbi stedet før vi innså at det var det vi leita etter). Også hadde jeg kebab i veska mi, også kjørte vi taxi hjem (etter å ha venta veldig lenge på feil sted) av en taxi-sjåfør som så skikkelig ut som en gammal koselig hippie. Minna meg litt om The Dude.

Så... Dette var dagens kjedelige oppdatering! Alt dette er skrevet mens undertegnede sitter på do og driter etter at magen reagerte på spareribsa jeg spiste til middag.

Åh, forresten! Jeg har fått meg jobb på Rema 1000, Gystadparken (Jessheim, ved Bowlinga). Jeg kommer til å være kassadame-Mette i helger i ny og ne, så... Da må dere ikke være slemme mot meg.

*Om man ser bort i fra da jeg drakk med Charlotte og Martin, og korken til sennepsflaska datt på gulvet, Charlotte måtte plukke den opp, datt ned i sprekken, landa på ketshup, kom seg ikke opp, lo i en halvtime-times tid, og jeg fikk ketshup i håret.


Signed, The Mettmettmette.

mandag 9. august 2010

Rävin er kul

Nå har jeg gjenoppdaget hvor utrolig gøy World of Warcraft kan være, etter å ikke ha spilt på et par måneder - og har nå setti i gang med levling av lille Rävin, en undead som i talende tilstand er 63. Og da vil jeg introdusere Rävin og hennes venner til deg her nå med noen fine bilder om hennes liv.

Her er Rävin på hennes dreadsteed. Den rir fort.

Her er Rävin og hennes felhunter Kreedom, eller Freedom som vi kaller han på folkemunne. Og en jævla rastafarifaen som går forbi og ødela bildet.

Her er Rävin og Garham, eller Graham som vi kaller han. Han er en imp og en jævla klagende rasstapp.


 Her er Rävin og Charlos. Eller Karlås som vi kaller han. Han er utrolig macho og veldig kul.




 Her er Rävin og Blagminul. Eller... rompe-hul som vi kaller han. Han liker å kvele lille Rävin.




 Her er Rävin og... Lynola. Men hu er ei jævla hore, så hu leker vi sjeldent med.

søndag 8. august 2010

Hei

Hun skøyt seg selv i hodet for å bli ferdig med alt. For å få det til å bli stille. Hun hadde drukket, men angret ikke.

Likevel fraråder hun ikke folk å drikke seg full og tenke over mening med livet. Hun syns ikke man skal være ulykkelig og fortsette bare fordi folk vil det, eller fordi det er etisk riktig. Det er feil. Man gjør som man vil. Hun vil at folk skal gjøre det de føler er rett. Om man ikke vil mer, eller greier mer, så gjør man ikke mer.

Livet er komplisert. Det har nedturer og oppturer, men likevel vinner flertallet av nedturer. Hun var lei.

Hun hadde fått nok. Tankene hadde sagt nok. Hun var for ubetydelig. Noen få liv hadde hun berørt, men ikke nok. Hun ville aldri gjøre det heller. Det var ikke noe poeng i det.

Hun var lei. Hun ville ikke mer.

onsdag 4. august 2010

Skribbel skabbel fra skebbel i skrobbel

Følte at jeg burde skrive noe her, så da skriver jeg noe her. La oss starte med dagfølelsen. Den er ei positiv i dag, ja.

Jeg føler meg som møkk, nokså enkelt. Jeg er trøtt. Jeg har ikke flere linser, så jeg må bruke briller, noe som får meg i dårlig humør da brillene er et par styrker for svake og jeg ser langt ifra optimalt - i tillegg til at jeg får vondt i nakken av å bøye hue i alle mulige retninger for å se noe som helst. Det er det fantastiske med Mettes syn, som da er nært. For at jeg skal se noe tydelig må det være omlag 20 cm unna meg. Intet mer, intet mindre. Ellers er alt en stor tåke.

Jeg føler meg som møkk fordi jeg føler jeg er møkk. I dag hvertfall. Jeg er helt alene, ingen ting å gjøre. Phillip stjeler mat. To ganger. Så forble han ute.

Jeg er sliten. Jeg er trøtt. Men det er dag, og jeg har sovi i omlag 14 timer. Jeg er redd, fordi jeg innser at jeg blir voksen, og ting er ikke like uskyldig og lett lenger. Det er altfor mye å tenke på. Jeg tenker nok som det er allerede, og det gjør meg uvel. Jeg begynner å hate å tenke. Hate hvor langt en tanke kan løpe inni hodet mitt. Jeg tenker automatisk på grunner til hvorfor jeg tenker sånn, og fort kommer det opp andre tanker, som da løper videre. Rundt og rundt. Til høyre og til venstre. På stedet.

Det er ubehagelig. I dag føles det som at jeg er null verdt, og det er idiotisk. Jeg har ingen fornuftig grunn til å være i slikt et humør. Jeg innbiller meg ting. Jeg blir nedstemt av mitt eget hode. Nedstemt av mine egne tanker. Jeg føler meg ekkel, plagsom, masete, teit, wannabe-ettellerannet. Helt idiotisk.

Det å skrive det ned, er jeg usikker på om hjelper. Jeg tenker enda mer når jeg skriver. Jeg vil ikke gjøre noe gøy engang. Jeg vil ikke gjøre noe, men jeg vil ikke være ensom og forlatt, uten noe å gjøre. Bare Mette. Jeg vil ikke det. Nei, det vil jeg ikke.

Jeg har ikke godt av mine egne tanker. I need some kryptonite, pl0x.
Related Posts with Thumbnails