En eventyrlig ferd

Etter en ny og behagelig middagspause bestemte Mette seg for å slappe litt av. Planen var hovedsaklig at hennes make skulle komme over, men det forble kun fidus. Men Mette visste at denne fordervelsen ikke ville vare lenge. Om ikke mindre enn to skoledager, og en helgedag farer ferden videre på vår fagre planet. Rhodos var Mettes neste destinasjon.

Mette klødde seg på nesen og undret hva tiden i Rhodos ville bringe henne. Frykt og fortvilelse angående fulle middelaldrede menn i bob-parykker, eller kun tropevarme og svette? Mettes frykt var tydelig, men likevel fjern. Mulighetene var store, og ventet kun på hennes godtagelse.

"Jeg undrer hva jeg skal gjøre i mellomtiden..." tenkte Mette og klødde seg atter en gang på nesen. Gizmo hadde nettopp departert fra hennes ansikt og etterlatt seg en stor bunke med pels. Mette bestemte seg for å se om det var noe intressant på tv, for så å sove en dupp.

(Bilde: Nærbilde av grønn jell-o shot)

The Reinvention of Self

Jeg har lyst til å gjenoppfinne megselv.

Sist gang jeg gjorde det var på ungdomsskolen. Da jeg begynte i 8. Bestemte jeg meg for å ha en urban og bohem-ish stil. Noe jeg failet på brutalt. Men tanken var god...

Det at jeg ble mer eller mindre svartkledd var noe jeg tror skjedde gradevis. Selvsagt var det mest tydlig med "emo" stadiet, noe min tid i 9. Klasse med imvu og vampire freaks inspirerte meg til. Jeg er usikker hvor jeg ligger nå, egentlig. Jeg har ikke det stereotypiske "goth" rettnedmidtskillsvarte håret. Og jeg går ikke alltid i svart. Ytterst skjeldent at jeg går med nagler.

Håret mitt hadde vil blitt mest kategorisert som emo, meste parten av tida. Klærne er jeg usikker på. Kombinasjoner av latsabb med joggebukse og hettejakke, og metalhead med band tskjorte.

Men nå har jeg lyst til å forandre mitt ytre til noe... Litt mer "orginalt".

Jeg er veldig usikker på hvordan. For å matche mitt new found openmindedness, kan jeg kle meg som en klisje fra 70 tallet. Bandana, pilotbriller, olabukser, olajakka og en joint i munnviken.

Jeg hadde aldri kunne gått helt korrekt etter en spesiell kleskode, selvsagt. Hadde alltid blitt innkast fra gamle-mette.

Men jeg har lyst til å gjøre noe nytt, utseendemessig... Hvilken sti jeg skal følge er spørsmålet.

Åpensinnet

Jeg tror jeg har forandra meg ganske mye, som et individ, i løpet av de siste årene. Jeg har endelig nå godtatt hvordan jeg ser ut, og hvordan jeg har sett ut de siste årene. Det kan umulig være bra for helsa å mislike utseende sitt til de grader. Du ble skapt sånn, og om du vil gjøre noe med det, gjør du det. Det koster tid og penger, men da er du i allefall en glad person.

Jeg har oppdaga at jeg begynner å gi mer faen i helsa mi. Ikke på den måten at jeg spiser McDonalds hver time på den måten. Men jeg forstår konsekvensene av hva jeg gjør og godtar det. Om det plager meg utrolig mye, skal det ikke mye til for å gjøre opp for det. Flaks for meg har jeg en kiwi periode, og det er det som står på menyen halve dagen.

Jeg tror jeg har fått veldig mye mer toleranse angående rusmidler også. Alkohol derimot, har jeg fått skjeldnere lyst på. Jeg har en stor vodka flaske hjemme, og har ikke tatt mye av den de gangene det har vært en fest på lur. Fyllesjuka blir værre og værre for hver gang, og det er ikke noe jeg setter pris på.

Men andre rusmidler, altså "dop", tror jeg jeg har fått et usunt syn på.

De fleste narkotiske stoffer gir deg en positiv opplevelse. Men de gir senere helt forjævlige bivirkninger.

Det værste er at jeg er i et stadie der jeg tror jeg hadde sagt ja takk til det meste som kom min vei, med visse unntak.

Man lever bare en gang, ikke sant? Da vil jeg få flest mulig opplevelser, og med min personlighet, ønsker jeg opplevelser som er uvanelige og ulik noe et edru menneske kan oppleve.

Det er mulig at dette kun er en periodesak (noe jeg tror det er), og det er mulig jeg ikke kommer til å gjøre noe som helst "farlig". Mest sannsynligvis er kommer jeg til å forbli gode gamle Mette, men med en klype "krydder".

Å være åpensinnet er en herlig ting...

Hm

Jeg fikk plutselig veldig lyst til å skrive et innlegg. Men det jeg ville skrive om, kan jeg ikke skrive om, for det er ikke noe jeg vil dele med... Noen egentlig.
Likevel er det ikke barebare å ikke si det til noen heller. Ah, shucks...

Men... Nå er det bare en uke med skole, så færer jeg til fagre Rhodos med min make, og der blir det vel... solbrenthet og alkohol.
Familien hans er ganske så anderledes i forhold til min, så dette blir spennendes. Familien min har for det første aldri tatt meg med til noe lengre syn enn Tyskland, og alkohol er ikke en altfor populær ting. Det er noe som røres felles max en gang i året.

Og... Det inntrykket jeg har fått av Remi's familie, er det klin motsatt. For å ta litt i.

Men det kan vel bli morsomt med en forandring, me får sjå.

Siden jeg ikke har noen ting å fylle resten av kvelden med nå, tar jeg en kjapp dusj med litt dus.

Bildet er tatt av undertegnede.

The last piece

Khar’gal came running into The Hall of Greats towards Ish. He had that look on his face that Ish had expected to see for a while now. ”They are coming, Ish! They’ve broken through the front barrier, we need to gather the forces and get ready to battle!”

Ish looked at Khar’gal with a grin on his face. ”Wait,” he said with a calm voice. ”This is what we’ve been waiting for.” Khar’gal stared at Ish. ”What do you mean? We have to fight!”. Ish laughed at Khar’gal as he walked slowly to the window, watching the riot outside. ”We’re not going to do anything.” he said reasuring. ”I’ve planned this for years, since we made the peace-vow with the invaders. I knew they couldn’t take to be ruled by a bigger force than them. By a power few can control. This is what we were born to do. Rule the apocolypse. Be the real master for once!” Ish said with a vicous grin on his face, his hands were trembling.

”What are you talking about?” Khar’gal whispered, slightly incapatitated. His eyes were shining from the candles that lit up the enormous room covered in blood red drapes. The pictures of their ancestors looked more alive than ever, like they were watching every move they made and knew what was going to happen. Ish walked up to Khar’gal, standing close enough to him that he could hear his heart pounding heavliy.

”Don’t worry, old friend.” he said with a soothing voice. ”We’ve been through worse things together. Slayed more horrific creatures than these pathectic peasants. We’ve faced death himself more times than I can remember. But not today… Today we aren’t going to lift a finger. This, is our time. Our time to show what we’re good for. Our time to rule,” Ish said with emotions Khar’gal had never seen in his brother before. His eyes glowed of a passion so strong it couldn’t be stopped, not even by a mothers humble beg for mercy. Ish had plans. If they were good or evil, Khar’gal couldn’t say. But he had his doubts that this was the start of some new adventure with a happy ending.

En boks med fanta

Ja… Tror vel det der er nok. Jeg skal prøve å ikke overgå flere sider nå, så jeg skal oppsummere, sa Mette i det hun sukket. Hun stirret lengtende ned på tastaturet etter flere idéer og fellesskap hun kunne delt. Men hun forstår at hennes tid er over. Det er en annen stjernes tid til å skinne. Hun var kun en brikke i tidens sand. En betydningsfull brikke med svar på livet, og en veldig god vaffel-oppskrift. Hun trykker sine siste taster i det vinden blåser igjennom håret hennes og bærer hennes tanker over til et annet sted – en annen tid.
Vi fader ut til lyden av Enya. ~ <- strek som fader.

Nytt design, nye muligheter

Nå har bloggen min riktig nok aldri vært så ille populær at det gjør noe. Det er få av innleggene mine som får kommentarer, og hvor mange som faktisk leser de er ukjent for meg.

Det er nok ikke så utrolig lett å få gjort noe med det, men det er da verdt et forsøk.
Jeg har nå lagd en ny banner og ordna et nytt design. Om du lurte, er faktisk blomstene på banneren fra en truse jeg fant på H&M.... xD

Jaja, inspirasjon kommer fra alle steder.

Om det vil funke eller ikke, skal jeg i allefall forsøke å skrive mer objektive innlegg om ting og tang som faller meg inn. Muligens noen noveller om jeg kommer i det hjørnet. Kommentarer og forslag til forbedringer er selvsagt alltid velkommen, men etter tidligere erfaringer har jeg ingen håp om at det faktisk kommer. (Pessimist, this way.)

Promp

Den alltid så sjarmerende Gizmo.

Det er muligens sein pms. Det er min konklusjon.

Jeg har nettopp vært aleine hjemme i en uke, holdt i selskap av Remi. Og det har vel vært den beste uka i sommerferien, siden jeg oppdaga at jeg greier meg helt tipp topp uten foreldra mine.
Men nå, siden uken er omme og foreldrene har kommi hjem, er alt i dass.

Jeg visste før de dro til Danmark at når de kom hjem måtte jeg bli med til Bergen for å se på ungen til Line. Og det er greit nok. Men at jeg må være der i overkant av en uke, uten Remi, er ikke greit. I tillegg har jeg ikke sett Gizmo på en uke, siden Mamsen og Papsen hadde bestemt seg for å sende han bort på kattepensjonat mens de var borte. Og siden de tydeligvis skal være borte i en uke til, får jeg ikke se Gizmo på to uker. Enda en ting som ikke er greit.

Hadde jeg enn kunne forhandla meg til mindre tid på vestlandet hadde alt vært fint - uansett, hva skal jeg gjøre der i en uke? Glane på en unge som ikke kan åpne øya engang, uten noen på min alder å leke med? Jeg har aldri vært en barne-person, og jeg tviler på at det plutselig kommer til å skje nå heller.

Så i løpet av kvelden har jeg prøvd å godta det uunngåelige og prøvde å pakke ned klær og andre nødvendigheter. Og bare det er jo vanskelig nok når man har tanken på en uke i "vaffel-lage helvette" uten tilgang til Remi eller Gizmo. Eller ting jeg vil gjøre, for den saks skyld. Og grunnet min "forsinkede pms" har jeg altså grini fra klokka 9-10, da Remi dro, og frem til nå.

Som om dette ikke skal være nok til å knekke en svak sjel i dårlige omstendigheter, kan jeg heller ikke finne iPoden min som alltid forsvinner en uke etter at jeg endelig har greid å kartlegge den. Jeg har ransaka hele rommet mitt, sett igjennom alle vesker jeg har brukt det siste året, alle jakkelommer, alle skuffer, og tilogmed bak komoder.
Jeg har heller ikke greid å finne noe jeg kan bruke som backup. Jeg har altså ingen måte jeg kan høre på musikken jeg vil i løpet av den helvettes 8 timers lange bilturen tvers over landet. Jeg har riktig nok dataen min, men batterikapasiteten på den boksen er på under 2 timer. Om jeg gjør mer enn å bare se på dataen, blir batterikapasiteten en time mindre.

Det finns sant nok folk i verden som har det mye værre enn meg, men det er svært lite jeg kan gjøre med deres problemer akkurat nå, så da får jeg holde meg til å furte over mine små problemer i bloggformat.

Noe annet også, er at selvfølgelig har mopeden min streika fullt ut igjen. Hadde den funka hadde jeg antageligvis ikke skrivi detta innlegget, siden jeg hadde stikki til Remi og vært furt der.

Etter to-tre timer med grining fikk jeg også en enorm hodepine. Men selvsagt kan jeg ikke slutte.


Signed, Mette - the sippeunge.