Hjemme alene

faen, nå vil jeg spise på KFC <.<

Fikk i oppgave å skrive en spennende fortelling - men jeg blei ikke ferdig med slutten, men syns den blei spennende!


Karl var alene hjemme i dag. Moren hans skulle ut på tur med eldreklubben. Hun hadde fortalt til Karl i flere uker hvor mye hun gledet seg til turen til badelandet. Karl syntes det var bra at hun fikk gjort noen ting hun ville. Hun hadde tross alt tatt vare på Karl i 42 år, så hun fortjente å prioritere seg selv for en gangs skyld.

Dagen til Karl startet stille. Han våknet da moren slengte igjen døra etter seg – klokka var 8 på morgenen. Han bestemte seg for å stå opp, han måtte på do uansett. I det han vandret mot toalettet tenkte han på hva han kunne få ut av dagen i dag. ”Kanskje jeg skal finne fram modelleira og lage noe morsomt?” tenkte Karl. Han mimret tilbake til da han var liten og lagde egne verdener av modelleire. I det han dro ned buksesmekken bekreftet han for seg selv at dette var en god idé.
____Klokken nærmet seg 9 da Karl bestemte seg for å finne frem modelleira. Men den var ikke i skapet der det hadde vært de siste 38 årene. Karl ble redd. Han hadde et nært forhold til denne modelleira. En gang tidligere i livet hans hadde det vært kjæresten hans, men det endte opp i et dramatisk brudd fordi Karl sølte noe væske på den. Han kunne aldri se på ”henne” med de samme varme tankene igjen.
____Karl var på randen til å gråte. Han gravde seg lenger og lenger inn i skapet for å leite etter leira. Den var der ikke. Moren hans kunne umulig ha flyttet den. Hun visste godt at Karl hadde angst for nye ting og forandringer.
____Han satt seg ned i en krok i det motsatte hjørnet av kjøkkenet. Han krøp sammen i fosterstilling og tutet for seg selv. Hva skulle han gjøre nå? Alle hans dags planer hadde gått rett til dundas i løpet av noen få sekunder. Det var ingen andre ting i huset han kunne gjort. Puslespillene var for lengst puslet ferdig, Brio-leketoget hadde forlatt stasjonen og det var for tidlig å more seg foran nattlyset sitt nå. Karl var i ferd med å få et sammenbrudd. Hva i all verden skulle ha ta seg fatt nå? Moren hans kunne ikke hjelpe han. Hun var borte og moret seg i badelandet og var ikke hjemme før sent på kvelden. Karl sine tårer traff strikkegenseren som mursteiner. Han kjente noe skubbe borti beinet sitt – det var Otto, hamsteren hans. Otto hadde noe bundet rundt halsen. Karl tørket tårene sine og spurte Otto hva som var galt.
____”Har Timmy falt i brønnen? Er det det som har skjedd? Otto! Svar meg!” Otto rynket litt på nesen og ristet på hodet. Lappen som var bundet rundt hodet hans datt ned foran beina til Karl. ”Hva er dette?” spurte Karl. Otto satt der og stirret tilbake på Karl med en tankeløst blikk. Noe hamsterne til Karl ofte gjorde.
____Karl tok opp den sammenrullede lappen og åpnet den.
”Hvis du noen gang vil se Gunda igjen, får du se å tørke tårene dine og ta med deg Otto på badet.” leste Karl. Gunda var hans mors navn. ”Er det du som har skrevet dette, Otto? Hvor er Mor?!” Karl ristet Otto sanseløs. Otto peip i et hjelpeløst forsøk i å bli sluppet fri.
____Karl satt hamsteren sin ned på gulvet og pustet ut. All denne ristingen hadde gjort han trøtt. Han la seg ned på siden for å ta en liten høneblund. Etter at Otto hadde kommet over svimmelheten så han at Karl lå der og snorket, men ville ikke Otto akseptere. Otto tok løpefart og spurtet mot Karl – beit seg fast i nesa hans så Karl våknet med et hyl. ”Hva i svarte er galt med deg, din opptygde lodott?!” Otto sto på to bein foran Karl igjen og peip – som om han ville at Karl skulle følge etter han. Karl skulle til å ta tak i Otto igjen for å filleriste han, men denne gangen var Otto for kjapp. Han spurtet avgåre mot badet. Flaks for han var Karl relativt overvektig av seg og beveget seg ikke særlig fort.
____I det de kom fram til badet stoppet Otto. Det samme gjorde Karl, og tok seg en pust i bakken. En lang pust i bakken. Otto sto der og ventet i et par minutter før Karl hadde kommet til seg selv. ”Hva er det du tror du driver med, Otto?” Skrek Karl til Otto, fremdeles litt andpusten. ”Er det du som har tatt modelleira mi?!” Fortsatte han med et hysterisk skummelt blikk. Otto sto der og så tilbake på Karl. Det var intenst. Man kunne merke spenningen mellom dem – Karls morderiske blikk mot Ottos tankefulle svarte øyne. Det hele ble avbrutt av en lyd som kom innefra badet. Karl trakk seg tilbake. Døra på badet pleide alltid å være åpen, så dette var en skremmende forandring for han. ”Kom igjen Otto, la oss gå tilbake…” hvisket han. Det var som om man kunne høre Otto sukke i det han hoppet oppå foten til Karl og nappet han svakt i buksebeinet. ”Hva? Du vil vel ærlig talt ikke gå inn dit og se hva det er inni der?” Karl så forskrekket på den lille hamsteren sin. Blikket til Otto virket så uskyldig, så innbydende. Hvordan kunne Karl si noe i mot en sånn søt liten skapning? ”Ja vel da, vi får vel gå inn der og se, men ikke prøv å stikke av engang.”
____Karl tørket håndsvetten sin på buksene sine og svelget klumpen i halsen. Tenk om det var en tyv inne på badet? Han var sikkert ute etter alle de fine figur såpene til moren hans. Tenk om personen der inne hadde en pistol. ”Jeg er for ung til å dø” tenkte Karl.
____Otto nappet enda engang i buksebeinet til Karl. ”Jada, masa. Jeg er på vei…” hvisket Karl.
Karl svelget flere klumper som hadde oppstått i halsen hans og grep fatt om dørhåndtaket.