Åpensinnet

Jeg tror jeg har forandra meg ganske mye, som et individ, i løpet av de siste årene. Jeg har endelig nå godtatt hvordan jeg ser ut, og hvordan jeg har sett ut de siste årene. Det kan umulig være bra for helsa å mislike utseende sitt til de grader. Du ble skapt sånn, og om du vil gjøre noe med det, gjør du det. Det koster tid og penger, men da er du i allefall en glad person.

Jeg har oppdaga at jeg begynner å gi mer faen i helsa mi. Ikke på den måten at jeg spiser McDonalds hver time på den måten. Men jeg forstår konsekvensene av hva jeg gjør og godtar det. Om det plager meg utrolig mye, skal det ikke mye til for å gjøre opp for det. Flaks for meg har jeg en kiwi periode, og det er det som står på menyen halve dagen.

Jeg tror jeg har fått veldig mye mer toleranse angående rusmidler også. Alkohol derimot, har jeg fått skjeldnere lyst på. Jeg har en stor vodka flaske hjemme, og har ikke tatt mye av den de gangene det har vært en fest på lur. Fyllesjuka blir værre og værre for hver gang, og det er ikke noe jeg setter pris på.

Men andre rusmidler, altså "dop", tror jeg jeg har fått et usunt syn på.

De fleste narkotiske stoffer gir deg en positiv opplevelse. Men de gir senere helt forjævlige bivirkninger.

Det værste er at jeg er i et stadie der jeg tror jeg hadde sagt ja takk til det meste som kom min vei, med visse unntak.

Man lever bare en gang, ikke sant? Da vil jeg få flest mulig opplevelser, og med min personlighet, ønsker jeg opplevelser som er uvanelige og ulik noe et edru menneske kan oppleve.

Det er mulig at dette kun er en periodesak (noe jeg tror det er), og det er mulig jeg ikke kommer til å gjøre noe som helst "farlig". Mest sannsynligvis er kommer jeg til å forbli gode gamle Mette, men med en klype "krydder".

Å være åpensinnet er en herlig ting...

Hm

Jeg fikk plutselig veldig lyst til å skrive et innlegg. Men det jeg ville skrive om, kan jeg ikke skrive om, for det er ikke noe jeg vil dele med... Noen egentlig.
Likevel er det ikke barebare å ikke si det til noen heller. Ah, shucks...

Men... Nå er det bare en uke med skole, så færer jeg til fagre Rhodos med min make, og der blir det vel... solbrenthet og alkohol.
Familien hans er ganske så anderledes i forhold til min, så dette blir spennendes. Familien min har for det første aldri tatt meg med til noe lengre syn enn Tyskland, og alkohol er ikke en altfor populær ting. Det er noe som røres felles max en gang i året.

Og... Det inntrykket jeg har fått av Remi's familie, er det klin motsatt. For å ta litt i.

Men det kan vel bli morsomt med en forandring, me får sjå.

Siden jeg ikke har noen ting å fylle resten av kvelden med nå, tar jeg en kjapp dusj med litt dus.

Bildet er tatt av undertegnede.

The last piece

Khar’gal came running into The Hall of Greats towards Ish. He had that look on his face that Ish had expected to see for a while now. ”They are coming, Ish! They’ve broken through the front barrier, we need to gather the forces and get ready to battle!”

Ish looked at Khar’gal with a grin on his face. ”Wait,” he said with a calm voice. ”This is what we’ve been waiting for.” Khar’gal stared at Ish. ”What do you mean? We have to fight!”. Ish laughed at Khar’gal as he walked slowly to the window, watching the riot outside. ”We’re not going to do anything.” he said reasuring. ”I’ve planned this for years, since we made the peace-vow with the invaders. I knew they couldn’t take to be ruled by a bigger force than them. By a power few can control. This is what we were born to do. Rule the apocolypse. Be the real master for once!” Ish said with a vicous grin on his face, his hands were trembling.

”What are you talking about?” Khar’gal whispered, slightly incapatitated. His eyes were shining from the candles that lit up the enormous room covered in blood red drapes. The pictures of their ancestors looked more alive than ever, like they were watching every move they made and knew what was going to happen. Ish walked up to Khar’gal, standing close enough to him that he could hear his heart pounding heavliy.

”Don’t worry, old friend.” he said with a soothing voice. ”We’ve been through worse things together. Slayed more horrific creatures than these pathectic peasants. We’ve faced death himself more times than I can remember. But not today… Today we aren’t going to lift a finger. This, is our time. Our time to show what we’re good for. Our time to rule,” Ish said with emotions Khar’gal had never seen in his brother before. His eyes glowed of a passion so strong it couldn’t be stopped, not even by a mothers humble beg for mercy. Ish had plans. If they were good or evil, Khar’gal couldn’t say. But he had his doubts that this was the start of some new adventure with a happy ending.