Det hele startet en vakker dag i mai 2007. Ingen visste hvilken dag det var, siden alle var så opptatt med Ringenes Herre-maratonet TV2 arrangerte. Men at det var en fin dag visste de alle.
___Simen-Gunnar hadde akkurat blitt beordret til å vaske bak kjøleskapet – noe han måtte gjøre hver uke. Han hadde aldri fått med seg hvorfor det var så viktig at det var reint bak kjøleskapet, men han turte heller ikke å spørre siden hans mor, som alltid beordret han til å gjøre det, hadde et svært misformet ansikt. Hun hadde uvanlig stor hårvekst og øynene hennes var forvirrende store. I tillegg til at hun hadde store antenner i panna og var også generelt ganske stor av seg. I og med at alt hun sa hørtes ut som buzzing gadd Simen-Gunnar sjeldent å prate med henne.
___Men over til dagens arbeid. Kjøleskapets bakdel måtte vaskes. Skitten som ikke hadde rukket og lagt seg måtte vekk. Bort og av sted. Det var også muligens en pølse der som Simen-Gunnar hadde glemt forrige gang han vasket der. Det gikk aldri et sekund uten av Simen-Gunnar ikke hadde en pølse i munnen. Man kunne vel kalle han en ”stor spiser” når det kom til ”pølser”?
___- Pølser. Spekepølse, elgpølse, gresspølse, gildepølse, mårepølse og aller helst – Finsbraatens wienerpølser. Simen-Gunnar åt alle pølsene han kom over. Han hadde planer om å skifte etternavn til Pølse. Pølse rimer ikke med noe spesielt ord – Simen-Gunnar kjente seg igjen der.
___”Kødd!” hørte han noen skrike bak han i det han trillet kjøleskapet til side på hjulene som var på størrelse med to m’n’m. Simen-Gunnars far, Otto, sto bak han og startet å misbruke Simen-Gunnar verbalt straks de fikk øyenkontakt.
___”Å faen tror du at du hold på med, din rompesleiker?!” Sa han mens han vingla fra side til side. Otto hadde et alkoholproblem.
___”Hva… er det?” stammet Simen-Gunnar.
___”Herregud, Simen-Gunnar,” var svaret han fikk. ”Du greie faen meg nada!”
Stemmen til Otto ble uutholdelig høy og nasal. ”Faens drittunge!”
___Simen-Gunnar stengte hjernen for de verbale angrepene. I løpet av 17 år med muntlig mishandling hadde han lært å stenge faren ute.
___Heldigvis for Simen-Gunnar husket han ikke de første ordene som kom fra foreldrene da han ble født. Otto hadde vaglet fordrukken inn i fødestua og med en ånde som stinket gammel whisky og utbrøt som vanlig, høyt og nasalt: ”Faen så stygg! Se å hiv han inn igjen.”
Moren hans hadde bare liggi i senga, tent en røyk og sukket. Intet tydet på at inni hodet og bak monobrynet hennes surret tankene om en måte å drepe han på. I ettertid viste det seg at alle metodene hadde vært totalt mislykket og vips så var ungen 6 år og gikk på skole. Noe ”samvittighetsdrap” hadde passet dårlig. Savnet barn er aldri bra.
___- Jo, hvis det faktum at vår Simen-Gunnar visste alt dette ville han endt opp med å bli en patetisk, siklende, nedbrutt, fet og dustete gutt… men nå er det jo faktisk sånn han er.
___”Se å strækk hit en øl, sippunge!” sa Otto med sprukken stemme. Simen-Gunnar tørket en ensom tåre, fant en øl og ga det til sin far.
___”Og nå kan du se å pæll deg vækk!”
Simen-Gunnar subbet sakte inn på rommet sitt. Han skrudde på dataen og tok fram en pølsepakke: Leiv-Vidars ostepølser. Simen-Gunnar begynte å knaske på enden av den lengste. Han tok den inn og ut av munnen sin og sleiket litt rundt den. Han tok begge hendene rundt pølsa og skvisa til så osten spruta ut og havnet midt i panna hans. Han tørket det vekk med en finger og sleiket det av.
___I det Simen-Gunnar hadde skrivi inn passordet og logget seg inn på Maple Story under navet WMA-Master, bestemte han seg for å stappe enda en pølse i munnen og spille seg opp til level 2 i dag. Det ville bli mye arbeid, men da hadde han i det minste noe å skryte over senere på ettermiddagen når han tok turen innom Popit, hvor han var administrator - noe som ville si at navnet hans var skrivi i gult. Dette likte han. Det ga han en følelse av å være spesiell. De eneste som ga han respekt var de på Popit. Mange der syntes han var latterlig, men enkelte, slik som ”Sunshine94”, så opp til han som en Gud. Kallenavnene ”Helldigdommen av Taperne”, ”Spillhersker”, ”Mazter of Doom” og (mindre oppvartende) Lord of the Lies, ettersom at mange trodde alt han påsto var ren løgn.
___Simen-Gunnar studerte navnet sitt: ”Seamen-Gunner” lyste opp blant de vanlige dødelige grønne popit-beboerne. Simen-Gunnar tok en leken bit til av pølsa. Når han åt Leiv-Vidars ostepølser begynte han som regel å erindre om sitt liv: Spekulere over livet.
Det var blitt seint på kvelden. Simen-Gunnar strevde enda mer å levle på Maple Story.
___”Kun en boble igjen!” peste han med munnen full av pølser. Han kunne ikke lenger finne ut hvor løpe-tastene var. Det var tider som disse Simen-Gunnar måtte ta en styrketår av Capri-Sonne-posen sin. Beklageligvis var den tom, med kun hans eget spytt igjen. Simen-Gunnar hylte og slo hardt i tastaturet mens tårene fløy og hørte farens klager fra naborommet. Han løp kalvbeint mot senga og sovna momentant.
”Fytti katta!” var ordene som vekket Simen-Gunnar fra hans 8 timers høneblund. Klokken var nå 7 på kvelden.
___”Hva i helvette erre du driver me, di ku?!” Det var Simen-Gunnars trønder-far som var på’n igjen. ”Du kanj itj putt Jim ved siden av Onkel Ben! De har itj non ting å gjør med kvaranner, for faen.” Etter Simen-Gunnars tolkning, hadde hans mor plassert boksen med Uncle Bens ris ved siden av den siste av Ottos flasker med Jim Beams whisky. Otto hadde store problemer med å se en boks med ris ved siden av alkoholen hans. Spesielt om det var Uncle Ben. Simen-Gunnar hadde lært hvorfor det var sånn på den harde måten: Da han var 4 år gammel ble han sendt ut for å kjøpe ris og poteter. På veien hjem hadde det gått hull på både posen og rispakken, i og med at Simen-Gunnar kun var 4 år, og posen subbet nedi bakken verre enn verst.
___Da han hadde kommet hjem med en falleferdig pose i hånda, hadde raggsokken hans setti seg fast i en av de mange spikerne som stakk opp foran inngangdøra (noe Otto hadde plassert der for å holde elger ute fra huset). Simen-Gunnar gikk rett i bakken, risen og potetene fløy igjennom rommet. Otto kom så ut fra badet med whisky-flaska i hånda og gikk likeså rett i bakken, noe som førte til at whisky-flaska knuste og Otto braste ut i tårer. Dette var første og siste gangen Simen-Gunnar så han gråte. Senere hadde Otto utviklet en teori at om Jim Beam og Uncle Ben var for nærme hverandre, kom noe til å spontanantenne. Dette var noe Otto ville unngå, uansett pris.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar