Rävin er kul

Nå har jeg gjenoppdaget hvor utrolig gøy World of Warcraft kan være, etter å ikke ha spilt på et par måneder - og har nå setti i gang med levling av lille Rävin, en undead som i talende tilstand er 63. Og da vil jeg introdusere Rävin og hennes venner til deg her nå med noen fine bilder om hennes liv.

Her er Rävin på hennes dreadsteed. Den rir fort.

Her er Rävin og hennes felhunter Kreedom, eller Freedom som vi kaller han på folkemunne. Og en jævla rastafarifaen som går forbi og ødela bildet.

Her er Rävin og Garham, eller Graham som vi kaller han. Han er en imp og en jævla klagende rasstapp.

 Her er Rävin og Charlos. Eller Karlås som vi kaller han. Han er utrolig macho og veldig kul.

 Her er Rävin og Blagminul. Eller... rompe-hul som vi kaller han. Han liker å kvele lille Rävin.

 Her er Rävin og... Lynola. Men hu er ei jævla hore, så hu leker vi sjeldent med.

Hei

Hun skøyt seg selv i hodet for å bli ferdig med alt. For å få det til å bli stille. Hun hadde drukket, men angret ikke.

Likevel fraråder hun ikke folk å drikke seg full og tenke over mening med livet. Hun syns ikke man skal være ulykkelig og fortsette bare fordi folk vil det, eller fordi det er etisk riktig. Det er feil. Man gjør som man vil. Hun vil at folk skal gjøre det de føler er rett. Om man ikke vil mer, eller greier mer, så gjør man ikke mer.

Livet er komplisert. Det har nedturer og oppturer, men likevel vinner flertallet av nedturer. Hun var lei.

Hun hadde fått nok. Tankene hadde sagt nok. Hun var for ubetydelig. Noen få liv hadde hun berørt, men ikke nok. Hun ville aldri gjøre det heller. Det var ikke noe poeng i det.

Hun var lei. Hun ville ikke mer.

Skribbel skabbel fra skebbel i skrobbel

Følte at jeg burde skrive noe her, så da skriver jeg noe her. La oss starte med dagfølelsen. Den er ei positiv i dag, ja.

Jeg føler meg som møkk, nokså enkelt. Jeg er trøtt. Jeg har ikke flere linser, så jeg må bruke briller, noe som får meg i dårlig humør da brillene er et par styrker for svake og jeg ser langt ifra optimalt - i tillegg til at jeg får vondt i nakken av å bøye hue i alle mulige retninger for å se noe som helst. Det er det fantastiske med Mettes syn, som da er nært. For at jeg skal se noe tydelig må det være omlag 20 cm unna meg. Intet mer, intet mindre. Ellers er alt en stor tåke.

Jeg føler meg som møkk fordi jeg føler jeg er møkk. I dag hvertfall. Jeg er helt alene, ingen ting å gjøre. Phillip stjeler mat. To ganger. Så forble han ute.

Jeg er sliten. Jeg er trøtt. Men det er dag, og jeg har sovi i omlag 14 timer. Jeg er redd, fordi jeg innser at jeg blir voksen, og ting er ikke like uskyldig og lett lenger. Det er altfor mye å tenke på. Jeg tenker nok som det er allerede, og det gjør meg uvel. Jeg begynner å hate å tenke. Hate hvor langt en tanke kan løpe inni hodet mitt. Jeg tenker automatisk på grunner til hvorfor jeg tenker sånn, og fort kommer det opp andre tanker, som da løper videre. Rundt og rundt. Til høyre og til venstre. På stedet.

Det er ubehagelig. I dag føles det som at jeg er null verdt, og det er idiotisk. Jeg har ingen fornuftig grunn til å være i slikt et humør. Jeg innbiller meg ting. Jeg blir nedstemt av mitt eget hode. Nedstemt av mine egne tanker. Jeg føler meg ekkel, plagsom, masete, teit, wannabe-ettellerannet. Helt idiotisk.

Det å skrive det ned, er jeg usikker på om hjelper. Jeg tenker enda mer når jeg skriver. Jeg vil ikke gjøre noe gøy engang. Jeg vil ikke gjøre noe, men jeg vil ikke være ensom og forlatt, uten noe å gjøre. Bare Mette. Jeg vil ikke det. Nei, det vil jeg ikke.

Jeg har ikke godt av mine egne tanker. I need some kryptonite, pl0x.