En boks med fanta

Ja… Tror vel det der er nok. Jeg skal prøve å ikke overgå flere sider nå, så jeg skal oppsummere, sa Mette i det hun sukket. Hun stirret lengtende ned på tastaturet etter flere idéer og fellesskap hun kunne delt. Men hun forstår at hennes tid er over. Det er en annen stjernes tid til å skinne. Hun var kun en brikke i tidens sand. En betydningsfull brikke med svar på livet, og en veldig god vaffel-oppskrift. Hun trykker sine siste taster i det vinden blåser igjennom håret hennes og bærer hennes tanker over til et annet sted – en annen tid.
Vi fader ut til lyden av Enya. ~ <- strek som fader.

Nytt design, nye muligheter

Nå har bloggen min riktig nok aldri vært så ille populær at det gjør noe. Det er få av innleggene mine som får kommentarer, og hvor mange som faktisk leser de er ukjent for meg.

Det er nok ikke så utrolig lett å få gjort noe med det, men det er da verdt et forsøk.
Jeg har nå lagd en ny banner og ordna et nytt design. Om du lurte, er faktisk blomstene på banneren fra en truse jeg fant på H&M.... xD

Jaja, inspirasjon kommer fra alle steder.

Om det vil funke eller ikke, skal jeg i allefall forsøke å skrive mer objektive innlegg om ting og tang som faller meg inn. Muligens noen noveller om jeg kommer i det hjørnet. Kommentarer og forslag til forbedringer er selvsagt alltid velkommen, men etter tidligere erfaringer har jeg ingen håp om at det faktisk kommer. (Pessimist, this way.)

Promp

Den alltid så sjarmerende Gizmo.

Det er muligens sein pms. Det er min konklusjon.

Jeg har nettopp vært aleine hjemme i en uke, holdt i selskap av Remi. Og det har vel vært den beste uka i sommerferien, siden jeg oppdaga at jeg greier meg helt tipp topp uten foreldra mine.
Men nå, siden uken er omme og foreldrene har kommi hjem, er alt i dass.

Jeg visste før de dro til Danmark at når de kom hjem måtte jeg bli med til Bergen for å se på ungen til Line. Og det er greit nok. Men at jeg må være der i overkant av en uke, uten Remi, er ikke greit. I tillegg har jeg ikke sett Gizmo på en uke, siden Mamsen og Papsen hadde bestemt seg for å sende han bort på kattepensjonat mens de var borte. Og siden de tydeligvis skal være borte i en uke til, får jeg ikke se Gizmo på to uker. Enda en ting som ikke er greit.

Hadde jeg enn kunne forhandla meg til mindre tid på vestlandet hadde alt vært fint - uansett, hva skal jeg gjøre der i en uke? Glane på en unge som ikke kan åpne øya engang, uten noen på min alder å leke med? Jeg har aldri vært en barne-person, og jeg tviler på at det plutselig kommer til å skje nå heller.

Så i løpet av kvelden har jeg prøvd å godta det uunngåelige og prøvde å pakke ned klær og andre nødvendigheter. Og bare det er jo vanskelig nok når man har tanken på en uke i "vaffel-lage helvette" uten tilgang til Remi eller Gizmo. Eller ting jeg vil gjøre, for den saks skyld. Og grunnet min "forsinkede pms" har jeg altså grini fra klokka 9-10, da Remi dro, og frem til nå.

Som om dette ikke skal være nok til å knekke en svak sjel i dårlige omstendigheter, kan jeg heller ikke finne iPoden min som alltid forsvinner en uke etter at jeg endelig har greid å kartlegge den. Jeg har ransaka hele rommet mitt, sett igjennom alle vesker jeg har brukt det siste året, alle jakkelommer, alle skuffer, og tilogmed bak komoder.
Jeg har heller ikke greid å finne noe jeg kan bruke som backup. Jeg har altså ingen måte jeg kan høre på musikken jeg vil i løpet av den helvettes 8 timers lange bilturen tvers over landet. Jeg har riktig nok dataen min, men batterikapasiteten på den boksen er på under 2 timer. Om jeg gjør mer enn å bare se på dataen, blir batterikapasiteten en time mindre.

Det finns sant nok folk i verden som har det mye værre enn meg, men det er svært lite jeg kan gjøre med deres problemer akkurat nå, så da får jeg holde meg til å furte over mine små problemer i bloggformat.

Noe annet også, er at selvfølgelig har mopeden min streika fullt ut igjen. Hadde den funka hadde jeg antageligvis ikke skrivi detta innlegget, siden jeg hadde stikki til Remi og vært furt der.

Etter to-tre timer med grining fikk jeg også en enorm hodepine. Men selvsagt kan jeg ikke slutte.


Signed, Mette - the sippeunge.