Cause I'm as free as the bird now, and this bird you cannot change

Lynyrd Skynyrd - Simple Man

Hør den mens du leser  

- I det siste føler jeg at jeg har blitt en helt annen person - noe jeg syns kan være bra, med tanke på at det forrige bildet jeg har av meg selv er dystert og vinter-relatert, som heller ikke var en bra periode. Jeg føler meg mer fargerik, mer livlig, mer villig, mer spennende. Jeg har funnet fram de gamle malesakene og har grovt sett malt 6 bilder den siste uka. - Altså, det er ikke fancy shit, men det tilfredsstiller meg. Jeg hadde lagt med et bilde her, hadde det ikke vært for at kabelen til digitalkameraet er borte (og selvsagt er det ikke lik som alle de andre jeg har), og siden jeg er på den stasjonære dataen får jeg ikke sett på bilder i RAW-format (som de bildene jeg tok var i).

Jeg liker å male. Så en typisk college-revolusjon-film på tv ista ved navn Accepted. Jeg likte filmen, selv om den er veldig typisk og klisjé. Og i det jeg så den begynte jeg å tenke på hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med videregående, det er bare et år igjen til jeg må ha funnet det ut, og søkt meg inn på diverse steder.
- Tankene som slo meg da er at jeg trenger å være kreativ. Jeg har alltid likt å gjøre kreative ting, enten det er å lage mat, sy, tegne, male, snekre, ta bilder, skrive historier, lage filmer. Det er veldig mye jeg liker å gjøre, og ingen av de omfatter å jobbe på Rema (selv om jeg alltid har syns det virker morsomt å bipe varer i kassa). Jeg kom ikke frem til noe tydelig, men om jeg ikke tar meg et friår, som jeg egentlig ikke burde, vil jeg enten gå på skole for å ta bilder, lage film, male eller tegne, lage spesialeffekter (til film og teater). Jeg vet ikke hvordan krav det er til å komme inn på skole for tegning/maling eller spesialeffektlaging, men foto og film vet jeg at jeg har et grunnlag til. Og heldigvis har jeg god tid til å finne ut hva jeg egentlig vil og hva jeg kan gjøre.

Jeg hører også på veldig annerledes musikk nå enn jeg gjorde for et år siden - eller, det er større forskjell fra nå og ungdomsskolen. Jeg hører på munter, eller lettere er vel et bedre ord, musikk. En sang jeg føler reflekterer hvordan jeg føler meg nå (ikke nødvendigvis i tekst, men stemning) er "Simple Man" av Lynyrd Skynyrd, "Free bird" også.
Jeg skjønner også endelig hva som er bra med Spotify - hadde det ikke vært for hvor tilgjengelig musikk blir med det, hadde jeg antageligvis ikke hørt "Simple Man". Eller alle sangene av Alice Cooper jeg har fått sansen for. Som "I'm Eighteen" og "No more Mr. Nice Guy"

Jeg vil kose meg. Det er sommer. Jeg vil ha det så bra jeg over hodet kan ha det. Jeg vil høre på bra musikk. Være med folk jeg trives med. Være beruset.
Det jeg hater er at de jeg vil være med har jobb, blir voksne, er opptatt, ikke vil det samme som meg, eller ikke har mulighet siden de fleste bor et stykke utenfor Brårud Stentrum. Det plager meg noe helt på trynet mye.

Jeg vil leve ut sommeren som aldri før, ha den beste sommeren jeg kunne hatt i min ungdomstid.

Innerst inne føler jeg meg tankefull og prøver å komme frem til hva som gjør at det er sånn her, hvorfor. Hvorfor jeg liker det. Hvorfor jeg føler at jeg må endre vei. Det føles godt, men vanskelig, når jeg ikke får utnyttet det til det maksimale.


Mitt favoritt sitat av Dr. Thompson passer min nåværende livsfilosofi skremmende bra:

Maybe there is no Heaven. Or maybe this is all pure gibberish - a product of the demented imagination of a lazy drunken hillbilly with a heart full of hate who has found a way to live out where the real winds blow - to sleep late, have fun, get wild, drink whisky, and drive fast on empty streets with nothing in mind except falling in love and not getting arrested. Res ipsa loquitur. Let the good times roll.