Ta det med ro, ta deg med

Katten hadde sett at jeg tok over hans terretorie. I det jeg satt meg til rette med sigaretten i munnviken reiste han seg og listet seg nærmere meg. Han stirret meg ned med sine store grønne øyne. Jeg kunne se han ikke var særlig fornøyd med å bli forstyrret i sin atten timers lur. Han dyttet hodet sitt mot meg og malte sedvanelig høyt. ”Gi deg” snøvlet jeg mens røyk kom ut av munnen min. Han malte enda høyere. Jeg dytta han bort i det vinduet fanget oppmerksomheten min. Det var mørkt ute. Vinduskarmen så ut til å lage en gryntende lyd. Katten hadde lagt seg ned igjen litt unna meg og begynte å rengjøre sine edlere deler. Jeg stirret besatt i retning vinduet og ventet på at den skulle gjøre sitt neste trekk. Den hadde endret farge fra en møkkete hvit til en dyp og glødende marineblå. ”Jeg sa du skulle gi deg!” skreik jeg. Katten avbrøyt rengjøringen og stirret på meg. ”Ta det med ro, ta deg med.” svarte han. Jeg snudde min oppmerksomhet fra vinduskarmen til katten. Han så dypt inn i øynene mine. ”Ok…” svarte jeg stille. Blikket mitt vandret sakte omkring i rommet. Alt så tilsynelatende normalt ut – vinduskarmen var igjen hvit, fiskene svømte rundt i taket og katten hadde lagt seg til å sove videre. Jeg konkluderte at katten var inne på noe, og la meg ned ved siden av han og sovnet før lukket øynene.

”FAEN, JEG HØRER AT DET ER DEG!”  Jeg raste opp. Asken fra sigaretten vekte meg fra en drøm. ”Ingen grunn til å skrike.” ”Helvette heller, jeg ba deg om å slutte med det der!” Vinduskarmen hadde begynt å prate. Jeg lente meg mot katten, ”Du… Våkne. Nå gjør han det igjen.” ”Ta det med ro…” mumlet han avslappet. Jeg satt meg opp igjen og stirret intenst i retning vinduet – det var mørkt og vanskelig å tyde om vinduskarmen viste meg fingeren eller spiste en banan. Jeg rotet hånda gjennom bordet ved siden av og fant en liten lommelykt og en tom whiskey-flaske. Jeg slo flaska hard i bordkanten så glasset knuste og vifta med flaska foran meg. ”Gi deg med det der a,” sa vinduskarmen i en beroligende og svevende stemme. Jeg lyste mot han med lommelykta og holdt flaska klar til angrep. ”Du veit dette er helt normalt, ingen grunn til å være så offensiv.” Jeg rullet meg ned fra sofaen og gjemte meg bak bordet. ”Ta det med ro…” fortsatte han. ”Du kan ikke se meg, hvordan veit du at jeg er her…” mumlet jeg. ”Du satt nettopp i sofaen, idiot.” Jeg holdt hardt rundt lommelykta og la meg ned på gulvet i fosterstilling. Han hadde begynt å nynne på en sang jeg aldri hadde hørt, som likevel hørtes kjent ut. Det var noe hypnotiserende med hans myke stemme som fikk meg inn i en dyp søvn full av fargerike trekanter og lukten av kanelboller.