The Great Depression

Etter sånn jeg har sett på folk rundt meg, er det ikke like mange som statistisk sett misliker vintermånedene. Med misliker mener jeg ikke bare syns de er kjedelige, men at det går såpass inn på deg at du blir deprimert og ikke ser noen grunn til å gjøre noen ting lenger.

Jeg veit jeg ikke er aleine med å bli deprimert om vinteren, selvom det virkelig føles sånn. Om det bare er vinteren sin skyld er jeg også usikker på.

Bare for å spare tid på mas og lignende, skal jeg forklare litt i detta innlegget om hvorfor jeg ikke er like optimistisk som alle andre fremstår angående jula og alt som skjer iløpet av denne årstiden.

Når man er deprimert ser man ingen grunn til å gjøre noe lenger, ting mister mening, du føler deg utrolig aleine, du orker ikke å gjøre noen ting, du vil helst være for deg selv. Om du ikke har vært deprimert selv veit du ikke hvordan det er, uansett om du prøver å sette deg inn i den deprimertes situasjon. Om du ikke er deprimert er det veldig lett å fortelle den som er deprimert at "noen ganger må du bare tvinge deg selv til å stå opp" og lignende, selvom for den deprimerte er detta som å bli bedt om å løfte en porselens do opp til toppen av Eiffeltårnet.

Når alle som er rundt meg skriker fordi jula er nær og tjohei så koselig det er, føler jeg meg enda mer som møkk. Jeg har ikke hatt julestemning på et par år, og jula er ikke like koselig som den en gang var. Som i år, kommer broren min til oss på juleaften - noe som vil si at det kommer til å være stille og relativt pinelig rundt middagsbordet, og i ny og ne slenger vi en spydig kommentar til hverandre.

For meg er jula bare enda en fridag. Det er koselig å se på Tre nøtter til askepott, Reisen til Julestjernen og Disney-filmer på svenske kanaler, men det er alt også. Det er ikke noe jeg ser noe poeng å glede meg til.

I det siste har jeg holdt meg enda mer for meg selv enn det jeg vanligvis gjør. Jeg har ingen ting å si til noen, og bryr meg såvidt om ting folk sier til meg. At folk som ikke skjønner hvordan det er å være deprimert skal ha meg med på ting og gjøre alt "muntert" gjør heller ingen ting bedre.

Akkurat nå vil jeg være aleine. Aleine på rommet mitt med tinga mine, så jeg kan tenke meg bort. Jeg har altfor mye å tenke på, og alle disse tinga gjør at jeg får fysisk vondt inni meg og hindrer meg i å få sove. Det er veldig mye jeg er villig til å gjøre for å få tankene og hue mitt på et bedre sted nå, som ikke kommer til å skje med det første.

Om morgenen og ikke har den luksus av å bli kjørt blir jeg helst hjemme. Jeg ser ingen grunn til å stå opp. Hvordan karakterer og fravær ser ut kunne jeg ikke driti mindre i. Uansett om jeg blir vekka og er helt våken, gjør jeg nesten hva som helst for å heller bli hjemme - vekk fra folk og mas.

Jeg griner også unormalt mye. Noen ganger begynner jeg å grine uten å vite hvorfor. Andre ganger begynner jeg å grine over så små ting at det ikke burde vært mulig.

Du kan prøve å sette deg inn i situasjonen min og tenke deg til hvordan jeg har det, men med mindre du har vært der jeg er nå kommer du ikke til å skjønne på langt nær hvordan det er.
Jeg vil være aleine, og uansett hvor lurt du vil tenke at det er at vi finner på noe kommer jeg til å si nei eller finne på en eller annen dårlig unnskyldning for å ikke bli skjelt ut.
Det er bare å prate med meg som alt er normalt, men ikke forvent at jeg er like optimistisk som deg angående forskjellige ting.

Nå som detta er lufta håper jeg noen har fått en forklaring på hvorfor jeg oppfører meg sånn jeg gjør nå. Om vi har flaks går dette over når vi kommer de lysere månedene i møte.